Herold

Glem pølser, brus og is, bunader og kongen. Det er korps som er det aller, aller, aller beste med 17.mai.

Sånn har det altså blitt: Her sitter jeg på kontoret en helt vanlig tirsdag i april og er totalt oppløst i tårer over PC-en.

Årsaken? Og dette er pinlig å innrømme, jeg innrømmer det: Årsaken er korps. Jeg sitter og ser på gamle 17.mai-opptak på NRK, de går helt tilbake til 1959, og nå har jeg klump i halsen, tårer i øynene og sipper som et lite barn.

Det er rett og slett den tiden av året. Hver mai tenker jeg det samme: Korps må jo være det vakreste som fins.

Så la meg bare være helt klar: Denne kommentaren er en ren hyllest til korps. Det er en hyllest til alle som spiller: Barna som begynner med klarinett, selv om de ønsket seg tverrfløyte. Som står opp grytidlig på syttende mai, kler seg i kløende ull, går flere mil i kjipe sko og må vente med is til alt er ferdig. Ungdommen som for lengst har sluttet på grunnskolen og helst skulle festet natt til 17.mai, men som stiller til flaggheising i skolegården klokka 0800 likevel - også om det pøsregner. Og de voksne som fortsetter i voksenkorpsene, som av en eller annen grunn kalles ungdomskorps.

Det er en hyllest til musikklærerne, som underviser barna i skarptromme, klarinett og messinginstrumenter de fleste aldri har hørt om. Til de hardtarbeidende korpsdirigentene, som skaper musikkentusiasme og setter galskapen i system selv om korpset i utgangspunktet kanskje høres ut som girkassa til en gammel Volvo.

Det er en hyllest til foreldrene. Folka som ikke bare lider seg gjennom årevis med høylytte øvingstimer i stua, men som bruker timer, dager og uker på å sortere andres tøy, sjaue andres bokkasser og kvitte seg med andres hylleseksjoner, dukkevogner, alpinstøvler, plastkarafler, kniplingsduker og snurrepiperier, alt for å finansiere noter, instrumenter og uniformer som er helt like som de var på femtitallet.

Og det er en hyllest til alle som fikser, ordner og holder på, slik at vi kan feire 17. mai på samme måte som i fjor og året før. Same procedure as every year, kong Harald.

Uten korpsene hadde 17.mai vært som en flaggstang uten stang.

Hvorfor blir jeg så innmari rørt? Hvorfor går jeg hele 17.mai med klump i halsen? Hvorfor får jeg tårer i øynene hver gang jeg hører en trombone traktert av en tiåring? Jeg har jo tross alt aldri spilt i korps selv. Ikke spiller barna mine i korps, heller.

Jeg har kommet fram til at det er spesielt to egenskaper ved korps som pirker meg i hjertet.

Det ene er skarptromma. Det er rett og slett få ting i livet som gjør meg lykkeligere enn trommer, sånn er det bare. Hver april, når Årvoll skoles musikkorps begynner å øve ute og jeg hører skarptromma slå mellom husveggene i nabolaget, ja da får jeg gåsehud.

Det andre er fellesskap.

Det var korpset til Edvard Munch videregående skole i Oslo som fikk meg til å hulke over tastaturet. De går alltid nesten bakerst i toget og ser i utgangspunktet ut som en skabberaklete gjeng, et helvetes kaos av bunader, russedresser og korpsuniformer. Men det er nettopp det som er så rørende. Dette korpset har åpenbart medlemmer som allerede har gått i toget tidligere på dagen med sine barndomskorps, medlemmer som har støttet opp om de yngste musikantene med trygghet og erfaring, og de har medlemmer som er russ og som likevel velger å bruke årets største festdag til å spille saksofon foran kongen.

Det er så vakkert.

Og er det ikke det 17.mai handler om, egentlig? At vi feirer alt vi får til sammen, at vi er der for hverandre, og at vi stiller opp når det trengs? At nordmenn som tilfeldigvis spiller basstromme, trombone, horn, tuba, tverrfløyte, trompet, eufonium, kornett, klarinett, valthorn, bongos og congas finner tonen? Vi tramper kanskje ikke i takt, det skulle tatt seg ut, men vi er veldig flinke til å spille sammen. Ja, det er derfor vi elsker dette landet.

Norge er visstnok et av landene i verden med flest korps per innbygger. At vi er midt i en merkelig er-det-for-dyre-lopper-på-loppemarked-debatt skal jeg forbigå i stillhet. For noen dager siden kom nemlig NRK med en gladsak: Ikke på fjorten år har like mange barn spilt i korps som nå.

I år har jeg planen klar. Jeg skal korps-maxe 17.mai. Jeg har lest meg opp på rekkefølgen i barnetoget og hvilke korps som følger hvilke skoler. Aller først går Forsvarets stabsmusikkorps, aller sist går Garden. Mellom dem går skolene både med og uten korps. Jeg har laget meg en liste, slik at jeg verken går glipp av Voksen skoles musikkkorps, Sinsen ungdomskorps eller de utrolig søte drillpikene fra Grorud skole.

Det er bare å stålsette seg før 17. mai. Her blir det is, brus og tårer.