Herold

Etter 250 år er det Europa som prøver å løsrive seg fra USA og landets despotiske leder.

I sommer er det 250 år siden 13 amerikanske delstater erklærte seg uavhengige fra Storbritannia og vedtok en moderne grunnlov for en ny nasjon. Hvis du ikke har hørt om det store jubileet, er det ikke så rart. Det har knapt amerikanerne heller. Det vil si, mange er sterkt i tvil om hva det er igjen å feire den 4. juli.

Donald Trump har ikke en gang rukket å bygge sin triumfbue i Washington DC, «Arc de Trump», eller den forgylte ballsalen i Det hvite hus. Kanskje blir det enda en miserabel militærparade på bursdagen hans? Det er usikkerhet om hva nasjonen kan feire når den har en president som daglig tråkker på grunnloven og alle honnørordene om frihet som ellers sitter løst i amerikaneres festtaler. Kan noen snakke om presse- og ytringsfrihet uten å rødme? The land of the free, samtidig som Trump bygger konsentrasjonsleire, bryter folkeretten og allierer seg med krigsforbrytere? Eller en gang nevne gud uten å krympe seg ved tanken på Pete Hegseths korstog og Trump som Jesus?

Trump sender som alltid både forvirrende og klare signaler.

På den ene side synes Trump å feire uavhengighetsjubileet med å løsrive seg fra Europa på nytt. Europa er den store fare, ikke Kina, ikke Russland. På den annen side synes han og Maga-bevegelsen å lengte tilbake til et hvitt anglo-saxisk rike med en allmektig leder, en slags europeisk Mayflower-sædbank ispedd litt sørafrikansk apartheid. Mens dette jubileet bare for et tiår siden ville vært en storslått feiring av USAs mangfold og løsrivelse fra autoritære dogmer, har det amerikanske selvbildet blitt så nådeløst knust i Trumps tid at nasjonen står i en av sine største kriser siden den ble grunnlagt.

I jubileumsåret opplever USA en alvorlig identitetskrise. For en så ung nasjon er det fristende å kalle det en midtlivskrise, men det påfallende er at det er unge, trendsettende USA som fremstår som en forstokket gammel onkel som mener alt var bedre før, og som utpå natta er hemningsløst rasistisk og mannssjåvinistisk i sosiale medier.

USA har alltid vært skrekkelig sentimental, men samtidig fremtidsrettet. Begeistret fremtidsrettet. De har hatt presidenter med store visjoner, både for innbyggerne og verden, og som tross sine feil og mangler, sørget for betydelige fremskritt. Lyndon B. Johnson er et typisk eksempel, en grovkornet sjåvinistisk texaner som fikk skylda for Vietnam, men som forbannet seg på å innføre radikale borgerrettigheter tross enorm motstand. Nå har USA en president som behandler jobben som en privatbedrift for å berike seg selv og sine, og som omtales i det britiske Underhuset som en korrupt og farlig gangster. Korrupsjonen er hinsides.

Europa smisket. Ingen visste hvordan man skulle håndtere denne uberegnelige fyren. Men ganske raskt gikk det opp for både Europa og resten av verden at dette ikke er en mann å stole på. Han sa en ting den ene dagen, gikk tilbake på det den neste. Om du er venn eller fiende, spiller ingen rolle. Han er til salgs, men tar pengene og stikker deg i ryggen neste dag.

Slike destruktive forhold, enten det er i business, politikk eller personlig, vil folk prøve å unngå.

Europa har bråvåknet etter å ha sovet i lang tid og lullet seg inn i en bekvem avhengighet av USA. Men resultatet er neppe slik Trump ønsket da han krevde at NATO-landene skjerpet innsatsen. Bare i fjor økte Canada og Europa forsvarsbudsjettene med 20 prosent. Men det har skjedd noe mer, som Trump ikke synes å ha forutsett. Den nye skepsisen til USA har resultert i at europeiske land, ikke minst EU, har dreid investeringene bort fra amerikansk våpenindustri. Innen 2030 har EU som mål at minst 55 prosent av innkjøp skal være fra europeiske produsenter.

Denne mistilliten strekker seg langt utover forsvar. EU har, langt på overtid, vil mange si, fått fart i arbeidet med et europeisk betalingssystem som alternativ til Visa og Mastercard. Den totale amerikanske tech-dominansen er krevende å utfordre, men EU og enkeltland vil ha reguleringer og beskatning. Apple fikk en saftig bot i Frankrike etter et nytt forbud mot å spekulere i rask utskifting av gamle modeller. Samtidig har EU i løpet av få år inngått betydelige handelsavtaler med store økonomier verden over. Canada er nærmest blitt en del av det europeiske fellesskapet. De mellomstore landenes stormakt, som Canadas statsminister Mark Carney snakket om i sin berømte tale i Davos tidligere i år, har for lengst begynt å ta form.

Når jeg snakker om skjebnekamp er det likevel ikke bare militære allianser eller handel jeg sikter til, men først og fremst liberale verdier. Carney sa usentimentalt; den gamle verdensorden er over, vi må gå videre og skape en ny. Men er det nå så sikkert? Trump og hans autoritære venner tror at historien er over. Alt som er bygget opp i 80 år etter krigen, kan kastes på dynga, og en eiendomsinvestor fra Queens kan like gjerne styre verden som han vil. Selv hans gode venn, kronprins Muhammed Bin Salman, demonstrerer at det er et upålitelig system. Han lovet å investere trillioner i USA for et år siden, men nå har han kynisk nok i lys av Trumps fallende oppslutning og katastrofale Iran-krig, lagt investeringer på is og trukket støtten til en storstilt turnering på Trumps golfbaner.

Det symboltunge nederlaget for Trumps mentor Viktor Orban i Ungarn, viste at den illiberale utviklingen ikke er uunngåelig. Italias statsminister Giorgia Meloni brøt med Trump etter feiden med paven, ikke bare i solidaritet med Vatikanet, men fordi Trump er den mest upopulære amerikanske presidenten i Europa noen gang.

EU har i det siste året lært at unionens mest solide bærebjelke er forsvaret av den liberale verdensorden. I USAs jubileumsår har Trump klart det mesterstykket ikke bare å gjøre USA forhatt, men å gi fra seg hegemoniet som leder av den frie verden.

Det er ikke akkurat noe å feire.