Herold

Skole – finnes det farbare veier fra fine ord til enda bedre praksis?

Overordnet del av læreplanen LK20 er krystallklar: Skolen skal utdanne hele mennesker – ikke bare produsere faglige prestasjoner. Likevel er det, på tross av en hel rekke stortingsmeldinger og forskningsrapporter som unisont foreskriver mer praktisk, relevant og variert undervisning for mer enn 50% av elevene, et økende misforhold mellom det Stortinget har vedtatt og den praksisen mange elever møter i hverdagen. Hvorfor måler vi fremdeles læring i så stor grad gjennom memorering og gjengivelse av fakta i enkeltfag fremfor livsmestring, problemløsing og menneskelig utvikling?

Skole handler om mer enn fag

I læreplanen slås det klinkende klart fast at opplæringen skal fremme livsmestring, demokrati, bærekraftig utvikling og danning. Elevene skal utvikle selvstendighet, kritisk tenkning, ansvar og respekt for naturen. Dette er ikke pyntetekst kun for festtaler og de korte mellomrommene mellom årlige nedskjæringer i kommunene. Det er selve fundamentet for norsk skole. Den overordnede delen, den som står over den underordnede fagdelen.

På tross av disse føringene styres hverdagen i mange klasserom av snevre vurderingsordninger, hyppige tester og et stadig sterkere fokus på isolerte, målbare ferdigheter. Forskningsrapporter forteller oss at folk i dress snakker stadig mer offentlig om praktisk undervisning og dybdelæring, men at praksis i klasserommene er uendret eller svakt negativ. Når det som teller for politikere og kommuneadministratorer er enkle faktorer som kan krysses av i et skjema, blir gjerne det som virkelig betyr noe nedprioritert. Hvor ofte hører du kommunedirektører og politikere diskutere hvordan skolene kan få gode betingelser for arbeid med relasjoner, verdier, holdninger og praktisk mestring på gitar eller i skogen? Mobbetall er helt klart kjempeviktige, men ikke den eneste styrende faktoren når en jobber med hvem en ungdom skal være i møte med omverdenen.

Samfunnet fungerer best dersom oppvoksende generasjoner er høflige, empatiske, ansvarlige, hardtarbeidende, kritisk tenkende problemløsere fulle av omsorg og respekt for både natur og mennesker rundt seg. Hvis de også kan ta vare på seg selv både fysisk og psykisk samtidig som de besitter relevant kompetanse, legger vi et godt grunnlag for at de kan leve gode liv.

Ungene må selvsagt lære å lese, skrive og regne. Ingen bestrider det. Absolutt ingen. Teoretisk og abstrakt arbeid er viktig. Det store spørsmålet er vektingen av praktiske ferdigheter og bygging av holdninger og verdier opp mot memorering av fakta. Samt i hvor stor grad de elevene som trenger mer konkrete metoder skal få tilgang på dette fremfor den kontinuerlige og vonde opplevelsen som skoletapere.

Hvor mye tid og penger får egentlig lærerne i skolene våre til anskaffelse og egenproduksjon av praktisk konkretiseringsmateriell for de ungene som trenger det?

Den desidert mest brukte metoden i norske klasserom er fremdeles lesing av faktatekst for deretter å løse oppgaver som gjengir det du har lest. Høyt på listen kommer også at læreren formidler et faktabudskap med eller uten tavle før elevene gjengir mye av det de har fått fortalt gjennom skriftlige oppgaver. Memorering av fakta. Ikke alltid, men ofte. Billig undervisning i store grupper. I kommuner som kappes om å bruke minst mulig penger pr. elev.

Datamaskiner husker mer og raskere enn mennesker. Kunstig intelligens kan gjengi fakta raskere og mer presist enn noen elev. Hvis skolen reduserer sitt læringsoppdrag til faktagjengivelse, undergraver den ikke bare sitt eget samfunnsmandat – den gjør seg selv irrelevant.

Mestring som grunnlag for læring

Overordnet del understreker betydningen av mestring og motivasjon som forutsetninger for læring. Likevel opplever mange elever at skolen systematisk eksponerer dem for opplevelser av utilstrekkelighet. De lærer tidlig om de «er flinke» eller «ikke er flinke», ofte basert på teoretiske ferdigheter som favner smalt og snevert.

Mestring handler ikke bare om å lykkes på prøver. Det handler om å erfare at man duger – at egen innsats gir resultat. Skolene jobber selvsagt masse med dette i det daglige, men tilbakemeldingene blant elevene fra litt under middels måloppnåelse ned mot de som presterer svakest i teoretiske fag er nedslående. Vi virker å ha et stort uforløst potensial i denne gruppen når det gjelder mestring og motivasjon, særlig gjennom praktiske læringsformer og aktiv bruk av naturen.

Mange elever gir heldigvis uttrykk for at dagens skole fungerer godt for dem. Vi har også bruk for mange fremtidige arbeidstakere med sterke akademiske interesser i samfunnet vårt. De aller sterkeste gir tilbakemeldinger om at heller ikke de får godt nok utbytte av dagens praksis. Kanskje er den beste løsningen å øke valgfriheten noe mer allerede i ungdomsskolen? På mellomtrinnet? Å jobbe med selvstendighet, elevdemokrati og ansvar gjennom å måtte stå i egne valg? Flere valg og mindre grupper koster imidlertid penger. Hvilke elevers mestringsopplevelser er vi villige til å ofre for å spare penger? Mine ungers eller dine ungers? De som vil tegne eller de som vil regne? Jeg er ingen spåmann, men det er jo ikke umulig å tenke seg at litt mer mestring ville løst en og annen atferdsutfordring i klassen slik at det gagnet både mine og dine unger.

Naturen som verdibasert læringsarena

I LK20 slås det fast at elevene skal utvikle forståelse for bærekraftig utvikling og lære å ta ansvar for naturen. Det er vanskelig å se hvordan dette kan realiseres uten at naturen faktisk tas i bruk som læringsarena. Ikke som rent turmål uten mål og mening. Som læringsarena.

Mestring i naturen er konkret, kroppslig og umiddelbar. Å mestre vær og vind, samarbeid i friluft, praktiske ferdigheter og fysisk aktivitet gir erfaringer som ingen lærebok kan erstatte. For mange elever – særlig blant dem som strever i teoritunge klasserom – er det ute de får oppleve å være kompetente, verdifulle og betydningsfulle.

Friluftsliv og uteskole er ikke pauser fra læring. De er dypt i tråd med læreplanens menneskesyn. Det samme gjelder andre praktisk rettede fag som musikk, kunst og håndverk, mat og helse, arbeidslivsfag og kroppsøving.

Livsmestring er ikke et valgfag

Overordnet del slår fast at skolen skal lære elevene å mestre livene sine. Det innebærer også å jobbe med psykisk og fysisk helse, robusthet og evnen til å håndtere motgang.

Det er et tankekors at stadig flere unge rapporterer om stress, prestasjonspress og psykiske plager samtidig som skolehverdagen i stor grad preges av stillesitting, en hel masse skjermbruk med utdatert programvare og teoretisering. En skole som tar livsmestring på alvor, bør i tråd med læreplan og skolenes festtaler gi rom for mye bevegelse, natur, praktisk arbeid og pauser fra konstant vurdering. Flere av disse elementene går også igjen i de fleste skolenes og kommunenes godt synlige kvalitetsalibier som helsefremmende skoler og kommuner. Tenk om skolene kunne trekkes frem for slikt arbeid fremfor ensidig fokus på resultater fra nasjonale prøver og eksamen. Det som gis oppmerksomhet fra sjefer og politikere vokser. Alt det som får litt mindre oppmerksomhet, blir etter hvert mindre viktig også i klasserommet.

Å lære å kjenne egne grenser, samarbeide med andre og finne glede i aktivitet og natur er ikke «myke» ferdigheter. Det er essensiell kompetanse i møte med livet.

En skole i tråd med sitt moralske kompass

Overordnet del av LK20 gir skolen et tydelig moralsk og pedagogisk kompass.

Spørsmålet mitt i dag er om vi velger å følge det – også når det utfordrer etablerte strukturer, vurderingskulturer og forestillinger om hva «ordentlig skole» er.

Hvis norsk skole virkelig skal drive opplæring i tråd med sitt eget verdigrunnlag, bør vi kanskje redusere eller gi opp konkurransen mot datamaskiner på faktagjengivelse? Kanskje bør vi også erstatte noe skjermtid med praktisk konkretiseringsmateriell og bruke litt mer tid og penger på å styrke noe av det som gjør oss til mennesker: dømmekraft, ansvar, mestring, løsningsorientering, selvstendighet og evnen til å leve gode liv – med oss selv, med hverandre og med naturen?

Vegard André Olsen