Herold

Jeg får kritikk hver eneste dag. Om jeg aldri hadde opplevd motstand før, hadde jeg sikkert gitt opp for lengst.

Det høres jo ikke veldig vanskelig ut.

Når du kommer på skolen, skal du ta av deg skoene i gangen.

Til forveksling likt sånn de fleste av oss har det hjemme, forståelig nok, det hadde krevd i overkant mye gulvvask om vi tråkket inn med alskens greier under skoene hver dag.

Det har også rektor Liv Bjørkgård ved Akademiet i Sandvika tenkt, og derfor har hun innført den gjenkjennelige regelen på privatskolen. Bryter du regelen, venter det anmerkning.

Men det faller ikke i god jord hos alle foreldre. Hun har fått flere telefoner der foreldrene ber henne stryke anmerkningene, fordi «det er så vanskelig for mitt barn å huske å ta av seg skoene».

Bjørkgårds svar er kontant.

«Hvis ikke din sønn klarer å ta av seg skoene når han går på VG1 og er 16 år, må han nesten begynne på en annen skole,» sier rektoren.

Rektor og mor med klar oppfordring: – Dette må foreldre tåle

La det være sagt først som sist: Jeg har ikke barn, og har ingen egne erfaringer knyttet til barneoppdragelse. Det er helt sikkert en krevende øvelse, og jeg har ingen ønske om å innta en rolle som et slags foreldrepoliti.

Biografi Anniken

Men det jeg derimot har, er 19 års erfaring fra arbeidslivet, hvorav nærmere ti av dem som leder.

Og én ting jeg tenker mye på, er hvordan den oppvoksende generasjonen skal bli i stand til å møte de utfordringene arbeidslivet faktisk byr på.

For det er en gang sånn at både livet og arbeidslivet byr på motgang, man vil bli møtt med kritikk.

I min jobb får jeg kritikk hver eneste dag, og det er ikke sjelden det tenderer til kjeft.

Jeg har for eksempel spart på det anonyme brevet med følgende budskap:

«Aldri før har man opplevd slik fokus på redaktøren i form av store bilder og personlige synspunkter i aviser som i Budstikka, både på forsiden og i lederen. Denne eksponeringen er lite interessant. Man abonnerer ikke på en avis for å lese om redaktørens private gjøremål!»

Ikke direkte kjeft, kanskje, men usignerte tilbakemeldinger med kritikk i postkassen, er jo ikke akkurat det hyggeligste man får.

Samtidig er det noe man må tåle.

Jeg må tåle at Budstikkas lesere er uenige i det jeg skriver. At de er kritiske til mine prioriteringer. At noen er forbanna fordi vi tar opp et tema, eller skuffet fordi vi lar være å skrive om noe annet.

Og jeg må tåle kritikk fra mine ansatte, uansett hva den måtte gjelde.

Det er en del av jobben, akkurat som kritikk er en del av en hvilken som helst jobb.

Men hadde jeg aldri opplevd motstand før i livet, hadde jeg sikkert gitt opp for lengst.

Det tenker jeg på når jeg leser saken om rektoren ved Akademiet i Sandvika.

At barna og ungdommene våre trenger å bli møtt med motstand, de må bli utfordret, bli utsatt for regler som det får konsekvenser om de bryter.

Psykolog: – Foreldre må tørre å være kjipe

Ikke minst blir det viktig at vi voksne tar den oppgaven på alvor når teknologien barn og unge vokser opp med, er designet for å skryte av dem. Der digitale KI-rådgivere er heiagjenger, må vi balansere ros og heiing med rettledning, krav og forventninger.

Det er sikkert ikke enkelt.

Men om vi ikke skal skape en generasjon med pingler, er det helt nødvendig.