Herold

I 2023 og 2024 kjøpte den danske milliardæren Janus Friis til sammen tre eiendommer i Utåkervika utenfor Skutvik i Hamarøy. Dansken er mest kjent for å ha vært med på å grunnlegge fildelingsapplikasjonene Kazaa og Skype.

Han betalte over 16 millioner kroner for eiendommene, som til sammen utgjør 1800 mål.

Planen var å rive dagens bebyggelse og erstatte den med et omfattende fritidsanlegg, med blant annet nye boliger, atelier og basseng. Kommunen sa ja til planene, men Nordland fylkeskommune klaget på vedtaket tidligere i år.

Riksantikvaren har nå satt et endelig punktum i saken. Avslaget på å rive og gjenoppbygge bebyggelsen i Utåkervika blir stående. Klagen tas ikke til følge.

Definitivt avslag for milliardæren – vurderer å reise søksmål

Det vil neppe falle i god jord hos eieren. Men det er likevel vanskelig å konkludere med noe annet enn at dette er riktig.

Denne saken handler ikke bare om én eiendom og én eier, men om hva vi som samfunn vil ta vare på og hva vi vil gi slipp på. I dette tilfellet er det snakk om et kulturmiljø med spor etter over 1500 år med bosetning.

Dette er ikke bare noen «gamle steiner». Riksantikvaren understreker at kulturmiljøet i Utåkervika er spesielt, fordi det representerer det eneste kjente bosetnings- og aktivitetsområdet som viser de mer dagligdagse samfunnsforholdene i jernalder og tidlig middelalder i Hamarøy. Det er historie på nasjonalt nivå. Da er det ikke så rart at myndighetene setter ned foten.

Samtidig er det lett å forstå at eieren nok er frustrert over dette. Det er investert betydelige summer, og det er brukt tid og ressurser på å legge nye planer. Når man kjøper en eiendom, forventer man jo også å kunne bruke den.

Men eiendomsretten er ikke absolutt. Det gjelder særlig når eiendommer er en del av en felles historie. Kulturminner fra før 1537 er automatisk fredet nettopp fordi de har en verdi som går langt utover den enkelte eiers interesser.

Det går en grense her. I denne saken går den ved å rive og bygge nytt i et område med så store kulturhistoriske verdier.

Riksantikvaren peker også på at det finnes alternative løsninger. Man kan utvikle eiendommen uten å gripe inn i de mest sårbare områdene.

Noen ganger er svaret rett og slett nei. Det bør det også være. Hva står igjen om man alltid sier ja? Hvis kulturminner av nasjonal verdi kan bygges om fordi noen har råd til det, mister vernet sin mening. Da mister vi historien vår, bit for bit.

En slik utvikling skulle de færreste tro at de ønsker seg. Denne avgjørelsen viser hvilke verdier som faktisk veier tyngst i møte med hverandre.

I dette tilfellet vant historien. Det skulle bare mangle.