Herold

«Når vi åpner en bok, skjer noe så enkelt og merkelig som dette: Vi blir mer til stede idet vi forsvinner. Enten vi sitter med boka i fanget, hører en lydbok eller blir lest for.

Vi kan ta små porsjoner – nyte et avsnitt og være fornøyde med det, eller sluke en hel roman i nesten ett jafs. Vi kan lese i stillhet alene, korte ned flyturen, eller få fred i et summende bibliotek med utsikt mot småbåthavna og Vestfjorden.

Leseglede gir leselyst, og omvendt – og sult, i alle varianter.

Gjennom bøker får vi smake på livet til andre; spise flesk og duppe med Elling og Kjell-Bjarne, prøve stekte grønne tomater, leke med Albert Åbergs havregrøt, ete oss gjennom plommer og pærer med den lille larven, og slurpe kjøttsuppe med Emil. Vi får omvisning av Willy Wonka, bli invitert til gjestebud hos Babette, og får sette til livs den deiligste middag under svevende stearinlys på Hogwarts.

Og der kan Hedwig komme flyvende – kanskje med Jonathan Livingston Måke, en trost i taklampa og Marens lille ugle hakk i hæl. Eller man kan få haik på langt nifsere litterære vinger som Pelikanrapporten og Tordivelen flyr i skumringen.

Men hva er det egentlig vi gjør når vi leser? Vi stirrer på små, svarte tegn på hvitt papir, fra venstre til høyre, igjen og igjen.

Likevel er det ikke papir og blekk vi ser. For i rommet mellom to sider, åpner det seg noe langt større: et landskap uten grenser. Vi er invitert inn en verden der vi kan vandre fritt uten å spørre om lov – og lage bilder ingen andre får se.

Og blir vi lest høyt for, er det ingenting som slår en god fortellerstemme. En som kan bli til trollet på badeland eller være Teskjekjerringa på blåbærtur. Og gjerne på dialekt. Det sies at da en tidligere finansminister fra Ringsaker la frem revidert nasjonalbudsjett og snakket om «peeng på bok», ble det så koselig Snekker Andersen-stemning i stortingssalen at flere fikk lyst på julehefter og marsipan. Voksne folkevalgte, midt i mai og midt på lyse dagen, satt i en trygg innlandsfavn og lengtet mot kongerøkelse, knitrende bjørkeved og vinter.

Det kan en trygg fortellerstemme klare, enten det er vår egen eller andres. Det gjør at karakterer fra bøker blir venner – og ikke minst familie. Fra Halvbroren til Søsterklokkene, fra tante Sofie i Onkel Toms hytte, og onkel Oswald i Tante Ulrikkes vei. Vi har danset i regnet med mormor og de åtte ungene, grått med Brødrene Løvehjerte, filosofert med Brødrene Karamasov – og brødrene Grimm har gitt oss eventyrlig, frydblandet skrekk.

Vi leser oss faktisk både bort – og inn. Vekk fra det hverdagslige, det gjentakende og det forutsigbare. Inn i liv som ikke er våre egne, men som vi likevel får låne en stund.

Og når vi lukker boka, er vi ikke helt de samme som da vi åpnet den».

Statsministeren kom til Stormen bibliotek på mandag for å snakke om bøker som har formet ham. Jeg ble på forhånd spurt om å skrive og fremføre et kåseri om hvorfor vi leser. Det er en stor ære, og jeg ble oppriktig glad og stolt over forespørselen.

Så jeg skrev kåseriet du nettopp leste, og mandagen kom. Det ble en vanvittig fin dag! Andre etasje på biblioteket badet i sol. Det var smekkfullt av tilhørere, og Stormen måtte sette ut flere stoler enn planlagt.

Temaet var «Bøker som har formet meg», og statsministeren satt klar for å snakke med Haakon Kibsgaard og Elin Aaness fra Bodin videregående. Og den som skulle starte det hele, det var jeg.

Jeg har altså håndhilst på en som har tatt Zelenskyj, Trump og Putin i hånden. Og kongen. Og kanskje Kjetil Knutsen. Ikke at jeg tenkte på det der og da, det kom liksom etterpå.

Før vi gikk på, ville jeg spørre statsministeren om noe på bakrommet, men jeg visste ikke om jeg skulle kalle ham Jonas, statsminister eller Støre. Å si «Du Jonas» når det er få minutter siden vi håndhilste, føltes litt som å være telefonselger eller en trøndersk Mossa. Å si «Unnskyld, statsminister» føltes så påtatt dannet, og å si «Støre» føltes så overhøflig femtitall.

Så jeg sa ikke noe før arrangementet – men jeg fikk spurt ham etterpå om dette med stemningen i stortingssalen stemte, og det gjorde det. Og ellers om møtet har jeg følgende å si: Jonas Gahr Støre har et godt, fast håndtrykk.

Uansett hvem som er i regjering, er det noe veldig fint ved at landets statsminister kan komme til et bibliotek og snakke om litteratur. Arrangementet var så klart gratis, og alle var velkomne. Ingen sikkerhetskontroll, ingen truende vakter eller «get down on your knees» eller noe som helst ubehagelig. Klart han hadde med seg noen diskré personer i bakgrunnen som passet på, og som var pent kledde med dings i øret. Sunn sikkerhet – men ellers var han så nært folket som man kan komme. Og visst fikk den som ville ta en selfie etterpå.

Men før det, var det samtale på scenen om alt fra Snorres kongesagaer og tegneserier, viktigheten av å bli lest for, til å kunne ord, klare å uttrykke seg, snakke og å forstå hverandre.

De fleste tilhørerne var ungdommer. Som jeg elsker at de applauderte og jublet spontant da han snakket om å innføre aldersgrense på sosiale medier.

Og noe som slo meg underveis i den gode samtalen var: Hadde dette vært andre tilstander, kunne Støre ha sagt: «Trenden med dagens algoritmer startet i 2015. Da var Høyre og FrP i regjering, og da er det ikke rart det gikk som det gikk». I stedet sa han: «Trenden med dagens algoritmer startet i 2015. Og det har absolutt ingenting å gjøre med hvem som var i regjering på den tiden, dette ville ha skjedd uansett».

Jeg tror jeg nå siterte han cirka riktig. Det er synd at det skal være forfriskende, men det var akkurat slik det føltes. En mild, sval bris mot de populistiske stormkastene andre steder i verden.

For vi var i Stormen bibliotek. Bøker var temaet, og viktigheten av å lese og å bli lest for. Takk for at du leser!