Trommer i Brann
En begredelig sesongstart og bruk av trommer har fÞrt til pipekonserter og generelt svÊrt dÄrlig stemning pÄ Brann stadion. For oss som forsker pÄ fotball og publikumskultur, er debatten en gullgruve.
Denne kronikken ble fĂžrst publisert av Forskning.no.
I Bergen har folk i uker og mÄneder, med vanlig bergensk engasjement, kranglet om trommer.
For en gangs skyld handler det ikke om buekorps, men om bruken av tromme pĂ„ stadion nĂ„r Brann â for tiden med lite hell â spiller sine hjemmekamper. Nylig nĂ„dde saken ogsĂ„ hovedstadspressen, blant annet i form av en interessant artikkel i VG.
Det er flere ting ved dette som er interessant. For det fÞrste er det trolig bare i Bergen dette kan bli noe mer enn en intern debatt som kun involverer Brann-fans og andre tribuneslitere. Mange norske supportere bruker i dag trommer. OgsÄ i andre klubber har mange vÊrt skeptiske, men disse debattene har nesten aldri nÄdd den bredere offentligheten.
PĂ„ Branns Ă„rsmĂžte i mars var det kommet inn et forslag om Ă„ forby trommer.
I én forstand har vi altsÄ Ä gjÞre med nok et eksempel pÄ at det er noe eget med Bergen. Meningene er litt sterkere enn andre steder, og involverer ofte flere folk. Bare tenk pÄ debatten om valg av trasé nÄr bybanen skal forlenges.
Tradisjon og fornyelse
Men dette handler om noe mer enn bergensernes tilbÞyelighet til Ä krangle om bÄde stort og ikke minst smÄtt. Det handler ogsÄ om spenningen mellom tradisjon og fornyelse. Ulike uttrykk for slike spenninger har alltid skapt diskusjoner i fotballmiljÞet.
Generelt er fotballen oppsiktsvekkende konservativ. Den har vĂŠrt langt mer restriktiv med Ă„ endre regler og konkurranseformer enn tilfellet har vĂŠrt i de fleste andre idretter. Langrennssporten er for eksempel nesten ikke til Ă„ kjenne igjen i forhold til den jeg vokste opp med, dominert som den er av sprint, fellesstarter og spurtdueller.
En fotballkamp spilles derimot etter samme regler som fĂžr. Endringer forekommer, men de er nesten alltid marginale. Fundamentalt sett er det nesten nĂžyaktig samme spill som jeg vokste opp med i 1970-Ă„rene.
Endringer mÞter dessuten ofte motstand. Bare tenk pÄ kritikken av VAR. Flertallet av de mest engasjerte supporterne vil ha det bort. Og tenk pÄ skjebnen som ble planen om en europeisk superliga til del for fem Är siden. Slikt kunne ikke skjedd i noen annen idrett enn fotball.
Klart seg uten tromme siden 1908
OgsÄ pÄ tribunen vil de mest toneangivende ofte at ting bÞr vÊre som de alltid har vÊrt. Brann har klart seg uten tromme siden 1908, sier BTs sportskommentator Anders Palmer til VG. UnderforstÄtt er det ingen grunn til Ä begynne med det nÄ. Tradisjonen er i seg selv et legitimt argument. Mer generelt mener fotballsupportere at de viderefÞrer nedarvede tribune-tradisjoner.
Endringene har nok ofte vÊrt stÞrre enn de selv er klar over, men det er selve forestillingen om tradisjon og kontinuitet som legitimerer mÄten de opptrer pÄ, som jeg skrev i en sosiologisk analyse for tjue Är siden.
Tromme pÄ agendaen
PÄ Branns ÄrsmÞte i mars var det kommet inn et forslag om Ä forby trommer. SpÞrsmÄlet var fÞrst hvorvidt forslaget i det hele tatt skulle behandles, noe ÄrsmÞtet sa nei til.
Det ville da ogsÄ vÊrt oppsiktsvekkende dersom et ÄrsmÞte skulle legge sÄ tydelige rammer for hvordan publikum skulle opptre. Fotballpublikum er jo uansett noksÄ uregjerlige.
Resultatet er ifÞlge rapportene pipekonserter og generelt svÊrt dÄrlig stemning pÄ stadion etter at trommen er tatt i bruk. Det blir ikke bedre av at sesongstarten har vÊrt begredelig, men alt tyder pÄ at misnÞyen med tromme ogsÄ bidrar mye.
Denne debatten handler ikke bare om hvorvidt man liker lyden, om man synes tromme brĂ„ker for mye, eller om man er skeptisk til âultrasâ-kulturen, som er sentral blant dem som Ăžnsker tromme som stemningsskaper.
Tromme er imidlertid ikke bare et virkemiddel for Ă„ forbedre atmosfĂŠren, det skaper en annen type atmosfĂŠre, som noen liker og andre misliker.
Engelsk tribunekultur
Fram til slutten av 1990-Ärene hentet nesten alle norske supportergrupperinger fÞrst og fremst inspirasjon fra England. Gjennom tippekampen hadde nordmenn fÄtt engelsk fotball under huden, og mange hadde dessuten selv vÊrt der.
Penger, rekesmÞrbrÞd og at publikum ikke lenger kan stÄ, gjÞr England til et eksempel pÄ et sted de fleste selvbevisste supportere ikke vil til.
Den engelske tribunekulturen var og er ganske annerledes enn det vi i dag kjenner fra de fleste eliteseriearenaer. Den bestÄr fÞrst og fremst av kollektiv sang. De fleste sangene er relativt korte og fungerer gjerne som respons pÄ det som skjer pÄ banen. GÄr kampen dÄrlig eller om publikum kjeder seg, synges andre sanger enn dersom det gÄr bra.
Humor og selvironi har alltid vÊrt viktige virkemidler. Slik var ogsÄ den fremvoksende norske supporterkulturen i 90-Ärene. Spontanitet, ironi og grovkornet humor var fundamentet.
Inspirasjon fra andre land
Supportere flest synes imidlertid engelsk tribunekultur har forfalt. Penger, rekesmÞrbrÞd og at publikum ikke lenger kan stÄ, gjÞr England til et eksempel pÄ et sted de fleste selvbevisste supportere ikke vil til.
I stedet har de siden rundt Ärtusenskiftet hentet inspirasjon fra latinske land og fra Tyskland. Der er ofte bruken av tromme sentral. Det kulturelle skiftet den gang handlet delvis ogsÄ om en motsetning mellom generasjonene.
Grupperingene som etablerte en norsk supporterkultur fra slutten av 1980-Ärene trakk pÄ Ärene allerede rundt 2000, og at 20-Äringer ikke betraktet dem som autoriteter, var som det skulle vÊre. De yngre ville skape noe nytt, og hadde andre inspirasjonskilder.
Hva gjĂžr en tromme?
Trommen er primÊrt en rytmeholder. Poenget i denne kulturen er ikke at stemningen skal variere for mye med kampbildet, men Ä skape et kontinuerlig trÞkk. Samme sang kan ofte gÄ i 10-15 minutter i strekk.
Denne supporterkulturen ofrer noe av spontaniteten, men det kompenseres av et mer kontinuerlig og kompakt lydbilde. Jeg la fĂžrste gang merke til dette under en TV-sendt kamp med LillestrĂžm for drĂžyt 20 Ă„r siden.
At LillestrÞm skjÞt i stolpen ved en anledning, hadde ingen innvirkning pÄ sangen de sang. Slikt ville aldri skjedd i den engelske kulturen.
Det som er overraskende i Bergen er i og for seg ikke at mange er skeptiske til trommen.
Denne kulturen antas Ä ha behov for et tydeligere sentrum, og det er her trommen kommer inn. Supportere i dag har ofte en sÄkalt capo, som ofte stÄr med ryggen til banen det meste av kampen. Han (i de fleste tilfeller) dirigerer hva som skal skje.
En tromme hjelper til med Ä holde rytme og flyt pÄ det hele, i hvert fall pÄ mange av sangene. OgsÄ dette skaper stÞrre trykk, men det skjer pÄ bekostning av den mer spontane orkestreringen som kjennetegner engelsk fotballkultur. Der har nesten ingen klubber bruk for capo.
Det virker som tusenvis av mennesker intuitivt vet hva de skal synge og nÄr de skal begynne, som BBCs lett fascinerte reporter sa under et innslag fra The Kop i 1964.
Handler om mer enn trommen selv
Det som er overraskende i Bergen er i og for seg ikke at mange er skeptiske til trommen. Det er snarere at trommen ikke er blitt forsÞkt introdusert for lenge siden. Den er jo helt vanlig pÄ de fleste arenaer i dag.
Men kampen for og imot tromme handler altsÄ om mye mer enn trommen selv. Det handler om hva som er legitime uttrykksformer i en god supporterkultur. For oss som forsker pÄ fotball og publikumskultur, er debatten en gullgruve.
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet stĂ„r for skribentens regning. Ănsker du Ă„ bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.