Herold

Det går et tydelig spor gjennom denne regionen – og det er vanskelig å overse

Hver gang et nytt prosjekt kommer på bordet, hver gang det snakkes om arbeidsplasser, verdiskaping eller noe som kan løfte Kragerø og Drangedal videre, så skjer det samme: De samme få stemmene mobiliserer klager, kommer med innsigelser og advarsler som om utvikling i seg selv er en trussel.

Dette mønsteret er blitt så tydelig at det nesten er forutsigbart. Før planene er lest ferdig, er protestene klare. Før faginstansene får gjort jobben sin, er ordet «risiko» kastet inn i rommet. Og før politikere rekker å fatte vedtak, er det plantet nok frykt til at enhver diskusjon blir til en kamp om «hva som kan gå galt» – ikke om hva som faktisk står i dokumentene.

Dette er det egentlige problemet: Når støyen blir høy nok, drukner fakta. Og når fakta drukner, stopper utviklingen før den i det hele tatt får begynt.

Heldøla-saken: Et nytt eksempel på et gammelt mønster

Nå sist ser vi det i saken om settefiskanlegget ved Heldøla. Et prosjekt som ikke er behandlet av én eller to faginstanser, men av hele rekka:

Statlige fagmiljøer som jobber med dette hver dag.

Alle har vurdert dokumentasjonen. Alle har sett på risiko og miljøkonsekvenser. Alle har konkludert med at kravene er oppfylt.

Det betyr ikke at man må like prosjektet. Det betyr ikke at man ikke kan stille spørsmål. Men når en liten gruppe protesterer mot konklusjonene, ikke mot faktagrunnlaget, da er debatten på ville veier.

Og når grunnen til å vurdere rettssak ikke er at det er feil i saksbehandlingen, men at man ikke liker resultatet – da er vi forbi kritikk og over i ren sabotasje av demokratiske prosesser.

Når rettsapparatet brukes som «siste skanse» fordi man tapte debatten:

At noen nå truer med sivil rettssak, er i beste fall dårlig dømmekraft, i verste fall et misbruk av rettsinstituttet.

Rettssystemet er til for reelle konflikter, for lovbrudd, for vanskelige saker der rettssikkerheten står på spill. Det er ikke meningen at domstolene skal fungere som en «plan B» hver gang noen ikke får gjennomslag for sitt syn i faglige eller politiske prosesser.

Det er også et spørsmål om respekt for fellesskapet. Å bruke skattebetalernes penger, domstolenes tid og offentlige ressurser på å forfølge saker som allerede er konkludert av fagmyndigheter, er ikke samfunnsnyttig. Det er sløsing.

Og det sender et tydelig signal:

«Jeg aksepterer ikke fellesskapets regler når de ikke stemmer med mine egne meninger.»

Slike omkamper løfter verken en region, en kommune eller demokratiet.

For dårlig hos ni av ti: – Går mot sivil rettssak

Et mønster som kveler potensialet i distriktene

Heldøla-saken er ikke unik.

Det samme mønsteret går igjen:

Det er de samme navnene, de samme argumentene, de samme worst-case-scenarioene. Og nesten alltid ender det samme stedet:

Faginstansene avviser påstandene, fakta holder ikke, og prosjektene blir likevel forsinket i måneder eller år.

Det som skulle vært kritikk, blir en stopp-kloss.

Det som skulle vært innspill, blir et hinder.

Det som skulle vært dialog, ender som skyttergrav.

Distriktene våre tåler ikke dette. Vi konkurrerer om arbeidskraft, etableringer og investeringer. Hvis signalet utad blir at «her må du kjempe i halve livet mot en liten, men høylytt gruppe som sier nei til alt», så skremmer vi bort akkurat de aktørene vi desperat trenger.

De reagerer kraftig på behandlingen: – Det er vi i Kragerø som må sitte igjen med konsekvensene

Det virkelige spørsmålet er ikke miljø – men makt

Når argumenter faller i møte med faglige vurderinger, men protestene fortsetter like intenst, da bør vi våge å si det høyt:

Dette handler ikke om miljø.

Det handler om kontroll.

Det handler om definisjonsmakt.

Det handler om å ville styre utviklingen i regionen etter egne premisser – uansett hva institusjonene som faktisk har kompetansen mener.

Det er dette som skaper uro i lokalsamfunnet – ikke beslutningene som er gjort av fagfolk og myndigheter, men omkampene og skremslene fra enkelte grupper som skaper usikkerhet rundt helt lovlige og faglig forankrede vedtak.

Frykt er et dårlig grunnlag for politikk

Man kan alltid male et svart bilde.

Man kan alltid ta et worst-case-scenario og blåse det opp.

Man kan alltid fokusere på hva som kan gå galt i stedet for hva som faktisk er vurdert.

Og hvis man gjør det ofte nok, høyt nok og lenge nok, så kan man skape inntrykk av at alt nytt er farlig.

Men politikk kan ikke styres av frykt.

Utvikling kan ikke styres av frykt.

Og distriktene dør hvis frykten får styre debatten.

Vi trenger kritikk – men vi trenger også realisme

Det bør være fullt mulig å stille spørsmål uten å sabotere.

Det bør være fullt mulig å være uenig uten å stoppe alt.

Det bør være fullt mulig å diskutere uten å bruke domstolene som surrogat for politiske tap.

Kritikk er bra.

Synsing, skremsler og omkamper er det ikke.

Konklusjon

Vi må våge å stille et enkelt spørsmål i denne regionen:

Ønsker vi utvikling – eller ønsker vi bare å diskutere oss i hjel?

Faginstansene har gjort jobben sin. De har vurdert, kvalitetskontrollert og konkludert. Det minste vi som lokalsamfunn kan gjøre, er å forholde oss til det.

For min del stoler jeg mer på fagfolkene enn på en gjeng selverklærte eksperter med hjemmelagde worst-case-scenarioer.

Jens Kristensen

Når oppdrett truer drikkevannet

– At Nedre Toke er drikkevannskilde hvor vannkvaliteten ikke skal forringes burde vært argument nok lokalt for avslag

Hvor ble det av den sunne fornuft?

• Drangedal kommune
• NVE
• Mattilsynet
• NINA
• Telemark fylkeskommune