Herold

Jannecke Weeden ser tilbake på et tungt 2025, en mørk vinter – og en nyfunnet stolthet og kjærlighet.

EKSPEDISJONSHALLEN, OSLO (Nettavisen): Vi møter henne på den andre virkelige vårdagen i Oslo.

Det er ikke bare Jannecke Weeden og jeg som har funnet veien til Ekspedisjonshallen denne ettermiddagen. Restauranten fylles av klirrende glass og summingen fra stemmer som nesten døyver den lette latteren ved nabobordene.

Weeden bestiller en vårsalat med fritert camembert og en Sprite. For den erfarne programlederen handler hverdagen nå i stor grad om balanse mellom jobb, aktivitet og en kropp som skal fungere i et høyt tempo - men det skal vi komme tilbake til.

I dette intervjuet snakker Weeden åpenhjertig om livet, døden og kjærligheten som endelig har funnet veien tilbake til henne.

Sorg og kjærlighet

– Hvordan går det egentlig om dagen?

Mitt første spørsmål kommer tilsynelatende overraskende på henne.

– Oi, du går rett på den, ja! sier hun og bryter ut i sin gjenkjennelige latter.

Hun blir storøyd, og blikket avslører at dette er et spørsmål hun har vent seg til å besvare overfladisk den siste tiden. Hun tar en pause, før hun innrømmer at hun har sluttet å måle livet i dager.

– Jeg har egentlig sluttet å si hvordan det går «per dag». Veldig mange svarer bare «bra», men jeg sluttet med det for lenge siden. Hvis noen først lurer, kan man jo svare litt større.

2025 var preget av mye sorg, og en vinter som hun beskriver som en tung depresjon – til tross for at hun samtidig endelig tillot seg å elske igjen.

Det er Frode Johansen som har kapret hjertet til Jannecke Weeden.

– Jeg har det bra. Men jeg må hele tiden minne meg på at jeg heldigvis er frisk, fysisk da. Fordi vi har akkurat vært ferdig med tidenes lengste vinter. Og den har ikke vært sånn pen vinter, den har vært veldig stygg, forteller hun.

Vinteren har vært grå, skitten og trist, mener programlederen.

Som den aktive 49-åringen hun er, står ski vanligvis øverst på agendaen, men i år har hun i stor grad ligget inne med foten til værs etter en operasjon. Hun legger ikke skjul på at fenomenet vinterdepresjon har preget henne sterkt.

Hun ser ned på den fargerike kardiganen sin.

– Jeg tror i dag, når jeg skulle møte deg, var første dag jeg tok på meg noe med farger.

En insignifikant følelse

Men det er ikke bare været som har vært tungt for Weeden. Det siste året har gitt den erfarne programlederen en livserfaring hun gjerne skulle vært foruten. Starten på 2025 ble røff da moren Puppi Mentzen mistet livet til bulbær ALS.

– Nå kommer det seg, sier hun forsiktig.

– Det kommer seg, hva legger du i det?

– Jeg har personlig gått gjennom et år som ble mye tyngre enn jeg trodde. Jeg har følt meg som et lite barn som ikke har noen voksne å spørre. Det har vært veldig rart. Jeg trodde ikke det skulle bli slik, for jeg var ikke en som ringte mamma for masse råd og hjelp hele tiden.

Hun blir fattet, og sårbarheten i øynene kommer til syne når praten beveger seg mot alder. Om en liten måned fyller Jannecke Weeden 50 år.

– Jeg blir så gammel som jeg blir, og det syns jeg fortsatt er litt vanskelig å forholde seg til. På en ekte depressiv måte. Det sies ofte at 30 er det nye 20, og 40 er det nye 30, men ingen sier noe om 50. Det er liksom ikke … Nei, jeg føler meg insignifikant.

En tyngre sorg

Moren til Weeden var født og oppvokst i Tyskland, og var av den generasjonen som bar med seg en helt egen styrke – men for Jannecke ble morens liv også et tankekors.

– Min mor var et veldig inaktivt og usunt menneske. Da hun fikk den voldsomme diagnosen, gikk det veldig fort. Bulbær ALS starter i svelget og tungen i stedet for i hendene og føttene, så det går mye raskere: Det gikk rett på at hun ikke kunne spise eller puste ordentlig.

– Mamma var etterkrigsbarn, og jeg vet ikke hva som egentlig skjedde i barndommen hennes. Hun var så utrolig kompleks. Hun var dypt deprimert og verdens gladeste menneske på en gang. Hun var liksom alt.

Smartembed for https://www.instagram.com/p/DFVi6_ltoE_/

Utad var moren en person som lyste opp hvert et rom. Men for Jannecke, som kom hjem fra skolen uten å ane hva som ventet bak inngangsdøren, var virkeligheten preget av uforutsigbare svingninger.

Tapet av moren har satt i gang dype refleksjoner rundt egen helse og fysisk styrke.

– Jeg angrer på at jeg ikke spurte henne om hun angret på at hun ikke var mer aktiv. Det gjør at jeg tenker mer over de tingene jeg kan nå, som å stå på hendene, slå hjul og klatre i fjellveggen.

En kronisk krøllet sokk foran i skoen

Som den aktive kvinnen hun er, som vanligvis buldrer så fort hun får muligheten, har gleden ved aktivitet også ført med seg noen klare konsekvenser og skader. Denne vinteren har ivrigheten imidlertid ført til et ufrivillig stopp.

– De opererte ut et sesambein som hadde dødd inni beinet mitt. Fordi jeg har klatret så mye og brukt for trange sko, har jeg hatt et brudd jeg ikke visste om. Jeg gikk med brudd i foten i kanskje et år, og til slutt døde beinet. Det ble nekrose.

Smartembed for https://www.instagram.com/p/DUJZOTsAmdd/?img_index=1

Operasjonen og den påfølgende rekonvalesensen ble en tøff påkjenning for en som trives best i bevegelse.

– Det er nok en grunn til at ting har gått utover et litt mørkt stup denne vinteren. Man blir satt i en slags «tvangsro». I seks uker måtte jeg ligge med foten høyt og gå på krykker. Det er så merkelig at en sånn bitte liten ting som må ut av kroppen kan sette en så til de grader ut.

Selv om operasjonen er overstått, er ikke Weeden helt tilbake på topp ennå. Nervefeilen som oppsto som følge av inngrepet gjør hverdagen litt kronglete.

– Når jeg klarer å gå normalt igjen? Jeg gjør ikke det ennå. Det føles som om jeg går med en kronisk krøllet sokk foran i skoen. Det gjør ikke vondt, det er bare irriterende.

Hun stopper seg selv og beklager at hun kan høres negativ ut, før hun raskt henter seg inn med humor:

– Det er ikke meningen å klage. Det er tross alt mye bedre å ha en irriterende dott i skoen enn å ha et dødt bein. Men det har vært tøft å være avvent fra skikjøring og alt mulig i hele vinter.

«bare mamma»

Det har vært et år for de store omstillingene.

For mens Weeden har måttet lære seg å mestre roen, har hun også måttet stå i en annen, mer eksistensiell endring: Stillheten hjemme.

Overgangen fra å være «bare mamma» til å ha to nesten voksne sønner beskriver hun som en kjærlighetssorg som har stukket dypere enn de fleste brudd.

– Det er en veldig «empty nest»-følelse. Ikke at de har flyttet helt ut, men det at ingen trenger deg lenger. Den følelsen har vært så trengende vond på meg fordi jeg ble gravid så ung.

Smartembed for https://www.instagram.com/p/DSs9BVCAqHH/?img_index=1

Jannecke trodde hun skulle bli en kul «skatermamma» da eldstesønnen Elias kom til verden i 2003, med babyen på armen mens brettet rullet gjennom hovedstadens gater. Virkeligheten ble en annen.

– Jeg gikk fra å være en halvliterdrikkende skater til å bli mamma. Bare mamma.

Fire og et halvt år senere kom Caspian til verden. Småbarnstiden føltes som en evighet, men da den først var over, kom tårene.

– Den dagen Caspian begynte på barneskolen, gråt jeg hver dag i tre uker. Da visste jeg at nå går det fort.

Hun er åpenbart rørt når hun snakker om sønnene sine. Hun minnes et råd hun ga i podkasten til Nora Angeltveit, som hun nå må følge selv: «Du må huske hvem du var før du ble mamma, for det er umulig å finne helt tilbake til».

– De siste tre til fem årene har jeg spurt meg selv: Hva skal jeg gjøre med all den tiden jeg har tilgjengelig nå som de ikke trenger meg? Men det er jo de to jeg er mest stolt av i livet.

«Nothing is so good it lasts eternally»

Men midt i prosessen hvor barna forlater redet, har hun våget å åpne døren for en ny type stolthet. For ett år siden fant hun kjærligheten med byggingeniør Frode Johansen.

– Etter at jeg møtte ham, har jeg innsett at de beste egenskapene en person kan ha, er å være snill og blid. Du kommer så langt med det. Han er begge deler.

Hun lyser opp når hun snakker om ham, selv om hun innrømmer at det er både fint og skummelt å dele lykken med offentligheten. Weedens kjærlighetsliv har tross alt prydet forsidene i årevis – fra bruddet med barnefaren etter 17 år, til overskrifter om aldersforskjell og utroskap.

– Det blir så hogget i stein med en gang pressen skriver om det. Det blir sånn «åh, nå har hun en ny igjen». Det synes jeg er fælt, spesielt siden jeg har hatt så uflaks før.

Erfaringene har likevel lært henne nøyaktig hvor grensen går. Hun tåler mye, men én ting er utilgivelig: Utroskap.

– Da er det ingen vei tilbake. Da er det ut på dagen. Det er godt å ha lært at det er min absolutte grense.

Selv om hun beskriver Johansen som et tvers igjennom godt menneske, våger hun ikke å slippe kontrollen helt.

Hun bærer en slags melankolsk tilnærming til livet, inspirert av teksten til låten «I Know Him So Well» fra musikalen Chess: «Nothing is so good it lasts eternally».

– Det er en trist tilnærming, men ingen ting varer evig. Vi skal jo alle dø til slutt. Jeg synes det er litt skummelt å snakke for mye om ham også. Jeg er redd for å jinxe det.

Selv om Jannecke i dag ser at Johansen faktisk er så snill som han lovet, er hun ærlig på at hun selv er den vanskelige parten i relasjonen. Arrene hun bærer på gjør at små endringer i tonefall eller en travel dag etter jobb kan trigge usikkerheten.

Kombinasjonen av tidligere svik og utroskap i en og samme kropp gjør det krevende å slippe kontrollen.

– En venninne sa til meg: «Du må huske at når kroppen din reagerer, så er det ikke Johansen som har gjort noe feil. Det er bare kroppen din som husker at sist dette skjedde, så gikk det galt».

Fremtidens usikkerhet

På spørsmål om hun ser lyst på fremtiden, må hun ta seg noen sekunder før hun tør å svare.

– Jeg har så lyst til å si ja, og bare være den positive og blide Jannecke. Men med det verdensbildet vi har i dag, er det vanskelig. Jeg har begynt å følge kontoer på Instagram som bare deler gode nyheter, nettopp fordi alt annet er preget av krig, vold og gråvær.

Etter 21 år i leiligheten som har vært hennes «safe haven» og store prestasjon, er tanken på å flytte inn med kjæresten utfordrende. Det var der hun fant roen når angsten var på sitt verste.

– Vi har vært på visninger, og jeg tenker at hvis det ikke funker med en fyr som er så snill som Johansen, da fortjener jeg kanskje ikke å ha det bra.

Når det gjelder mulig ekteskap, er hun imidlertid krystallklar på én ting: Tiden er i ferd med å løpe ut.

– Jeg har sagt til ham at jeg ikke kommer til å si ja hvis han frir etter at jeg har fylt 50. Så da må det skje innen de neste to-tre ukene, og det tror jeg ikke skjer. Jeg har faktisk aldri blitt ordentlig fridd til i hele mitt liv, sier Weeden.

Etter halvannen time rundt bordet inne på Ekspedisjonshallen, en salat hver og en kopp kaffe til dessert, begynner samtalen å ta slutt.

Mulig en liten lettelse for Weeden.

– Dette ble en ordentlig terapitime. Det er lenge siden jeg har vært hos psykolog, sier hun med den lette latteren.