Herold

Thore Sveberg (1943–2026) var en slik person som ethvert lokalmiljø trenger: Den du møter på gata på tilfeldige tidspunkt på hverdager, som har livserfaring nok og som har en replikk du kan gå videre med eller stoppe opp ved. Alvor, ofte servert med humor. Ofte kunne en replikkveksling kalles en samtale, til ettertanke for begge parter.

Thore var opptatt av vanlige folks levekår og av hva politikerne gjorde med det. Det fikk politikerne ofte høre, både på gata og i lokalpressen. Thore fattet seg i korthet og var ikke til å misforstå. Ute i hverdagen var han likevel ikke en som bare klaget. Personlig var han en fargeklatt – som alltid gikk kledd i sort.

Thore hadde mer livserfaring enn et menneske strengt tatt trenger. Først barnehjem og så heldigvis et bra fosterhjem. Tidlig til sjøs, og deretter en lang periode som arbeidsnarkoman ingeniør på kraftanlegg. Det gikk over i en periode som ble preget av en annen type narkomani. Det viste seg at han hadde en bipolar lidelse, det vi tidligere omtalte som manisk/depressiv, og han puttet i seg mye for å tåle livets krav. Til slutt, etter at han var blitt lærer på videregående skole, gikk han over ende og måtte ha hjelp.

Sykdomshistorien hans er presentert offentlig mange ganger med langt flere detaljer, som ikke er nødvendig å gjenta. Men da han kom ut av sin bekmørke depresjon, trengte han noe å drive på med. Den tidligere arbeidsnarkomane elektroingeniøren kunne ikke bare gå ledig, og døtrene overtalte ham til å prøve å male bilder. Det forslaget traff, og Thore begynte å male seg ut av svartsynet som hadde ligget rundt følelsene hans, og etter hvert kom det også lysere drag inn i bildene hans.

Thore hadde sterk sans for de kommunistiske frigjøringskjempene i Sør-Amerika og på Cuba, men her hjemme hadde han like sterk sans for Frelsesarmeen og bymisjonen. Han var ikke den eneste som trengte å være edru. Bildene hans kunne gjenspeile begge deler, enten som selvportrett i Fidel Castro-liknende positur, eller små menneskesamfunn under stor himmel. Ofte små ubeskyttede husklynger med høy himmel over. Mørke og truende skyer, men også med strimer av lys. Eller enkle og naivistiske bilder, som en gang han hadde møtt meg med bikkja. Samtidig bød han på seg selv, hvis andre ville fotografere eller male hans frodige fjes. Der hadde livet satt spor.

Mange vil savne Thore.

Aslak Thorsen