Herold

I fjor nådde faren min en milepæl da han ble 75 år. I den forbindelse slo jeg og broren min på stortromma og ga beskjed om at han ville få tur til fotballkamp i England i gave. Som sagt, så gjort og dermed startet letingen etter både kampbilletter og bosted i London. Men det var verken Arsenal, Tottenham eller Chelsea som sto på blokka da vi sjekket reisebyråer og andre nettsteder. Faren min er Queens Park Rangers-supporter, men har aldri vært på kamp med laget han har støttet siden ungdommen.

Queens Park Rangers, QPR eller R’s blant venner, har de siste 50 årene stort sett vært på nivå to i det engelske ligasystemet. Klubben har aldri vunnet noen større ting enn nivå to i England, og den beste plasseringen er en andreplass på øverste nivå i 1975/76-sesongen. Den gang kjempet QPR faktisk med storklubben Liverpool om å være det beste laget i England. Klubben hadde noen gode sesonger på det øverste nivået, som hadde fått navnet Premier League, i starten av 1990-tallet. Etter mange sesonger i Championship (nivå 2), rykket de opp til Premier League igjen i 2011/12, og gikk ned sesongen etter. I 2014/15-sesongen var QPR tilbake i Premier League, men rykket rett ned. De 10 siste sesongene har de havnet fra midten og ned i Championship.

En plassering rundt midten av tabellen blir det også denne sesongen, uansett utfall i de få kampene som gjenstår. Utgangspunktet for oppgjøret vi skulle se var ganske likt for QPR og motstander Bristol City. Før kampen var Bristol City på 11. plass, mens Queens Park Rangers var på 12. plass. Kun målforskjellen skilte de to lagene.

Det luktet vel ikke akkurat fyrverkeri av kampen, men vi reiste uansett tidlig opp til stadion. Broderen hadde skaffet hotell i Shepherd’s Bush, i gangavstand til hjemmebanen. Etter en spasertur på 15-20 minutter gjennom rolige nabolag og en flott japansk hage var vi framme ved Loftus Road. En kjapp tur i supporterbutikken ble avløst av en tur på den lokale puben, et steinkast fra stadion. Her var det tydeligvis fri flyt av folk helt til det var proppfullt, så det ble trangt om plassen. En time før kampstart 12.30 tok vi turen inn til det aller helligste for faren min, hjemmebanen til hans kjære Queens Park Rangers.

Jeg tror ikke han kan skryte på seg å være den mest lidenskapelige supporteren til London-klubben, og interessen har vært så som så i en del år. Likevel var det rørende å se da han tok turen opp trappa til tribunen, bare for å få tatt litt bilder av stadionet før kampen startet. Jeg og broren min var mest opptatt av å innta leskende drikke ved et av vannhullene inne på stadion da denne seansen fant sted.

Billettene vi hadde kjøpt var midt inne blant sesongkortinnehavere, og vi benket oss ned på stolene til tre medlemmer av familien Murphy. På radene rundt oss hadde supporterne meninger om både hvem som burde være på banen, og hvem som definitivt ikke burde være det. De kommenterte det meste da spillet bølget fram og tilbake.

Både stemningen på stadion og kampen som sådan var for øvrig litt tam. Et lite hjørne av QPR-supportere sto for noen sanger og heiarop, men de hadde ikke så mye å glede seg over. Det ble 0-0 mellom de to naboene på tabellen, i en kamp som bar preg av å ikke bety så mye for noen av lagene. Selv om stemningen ikke sto i taket, var det likevel moro å oppleve engelsk fotballkultur med 17-18.000 andre på et nesten fullt Loftus Road.

Resten av dagene i London ble brukt til å kikke på severdigheter og i butikker og innta god mat og drikke. Mye lått og løye ble det også rom for. Underveis på turen gikk det opp for oss tre at vi aldri hadde vært på tur sammen uten koner, samboere og barn. Det har vi et mål om å gjøre igjen, og kanskje kan det bli en fin tradisjon med fotballturer de neste årene. Det står i alle fall ikke på lysten, verken hos faren eller sønnene!