Herold

I en kronikk publisert i Dagsavisen forrige uke løftet jeg en nasjonal bekymring knyttet til ensomhet, utenforskap og uverdig eldreomsorg.

Men dette er ikke bare en nasjonal utfordring.

I Innlandet er dette en virkelighet mange står i – hver eneste dag, både som helsepersonell, pårørende og som eldre.

I årevis har vi snakket om en verdig eldreomsorg. Nylig løftet helseminister Jan Christian Vestre fram verdien av aktive eldre i Dagsavisen. Det er både riktig og viktig.

Men i den andre enden av dette bildet vokser det fram en stille krise: utenforskap, ensomhet og uverdig behandling av sårbare eldre.

En stille tsunami få snakker om.

I 2024 tok 739 mennesker livet sitt i Norge, ifølge Folkehelseinstituttet. Økningen er størst blant eldre, særlig over 70 år. Likevel preger dette i altfor liten grad samfunnsdebatten.

Vi liker å tro at vi tar vare på våre eldre. Det gjør vi ikke – ikke godt nok.

Mental helse blant ungdom er høyt prioritert. Det skal den være. Men samtidig overser vi en stadig mer utsatt gruppe: eldre mennesker.

Utenforskap tar ikke hensyn til alder. Det rammer der det får feste – hos dem med f. eks dårlig helse, svakt nettverk eller begrensede ressurser. Stillheten og følelsen av å ikke bety noe er den samme, enten du er 15 eller 85.

Som lokallagsleder i Pensjonistpartiet i Ringsaker ser jeg utviklingen på nært hold. Det gjør meg urolig.

I debatten om eldreomsorg ser vi en tydelig dreining. Flere mener vi må ta mer ansvar for egen alderdom.

«Du tar jo ansvar for deg selv hele livet, så hvorfor skal jeg ikke gjøre det når jeg blir gammel?»

Sitatet er hentet fra en kronikk omtalt i Dagsavisen, der helseminister Vestre løfter fram aktive og selvstendige eldre.

Det er et syn mange kan kjenne seg igjen i. De fleste ønsker å klare seg selv lengst mulig. Være aktive. Bidra. Bruke erfaringen sin. Eldre er en ressurs – og bør også behandles deretter.

Møteplasser, aktivitet og sosial deltakelse er ikke luksus. Det er forebygging. Det er helse. Det er livskvalitet.

Samtidig er dette bare én del av bildet.

For hva skjer når livet endrer seg – og man ikke lenger klarer seg selv?

Når helsa svikter. Når partneren dør. Når nettverket forsvinner. Når kontaktlista di er tom.

Da handler det ikke om ansvar, men et stille rop om hjelp. Og det er her systemet svikter.

Hvem måker snøen? Hvem handler mat? Hvem ser deg?

Vi har en politikk som sier at eldre skal bo hjemme lengst mulig. I praksis betyr det ofte: Du må klare deg selv.

Hjemmesykepleien gjør en formidabel innsats, men tiden strekker ikke til. Minutter teller mer enn mennesker.

Undersøkelser omtalt iDagsavisen viser at én av tre mener eldre ikke blir godt nok ivaretatt, og nesten halvparten har liten tillit til framtidig eldreomsorg. Over én av fire kjenner til uverdig behandling av eldre.

Forskning peker på den samme årsaken: for lite tid og for få ansatte.

En tillitskrise er i ferd med å vokse fram – der tid og økonomi veier tyngre enn hensynet til hvert enkelt menneske.

Det er heller ikke bare forskning og undersøkelser som understreker dette. Dag Otto Lauritzen, som over flere år har engasjert seg for en mer aktiv og verdig eldreomsorg, pekte også på dette i et intervju med Nettavisen. Med erfaring som pårørende til demens omtaler han eldreomsorgen som «en skam for Norge» og peker på ensomhet og manglende oppfølging.

Jeg kjenner selvtil en eldre kvinne som tok kontakt med legevakten en helg fordi angsten tok overhånd. Hun ba ydmykt om hjelp.

Svaret hun fikk var: «Hva skal vi gjøre med det?»

Hun ble avvist og bedt om å kontakte fastlegen mandagen etter.

For noen er dette øyeblikket avgjørende.

For noen er dette øyeblikket hvor de velger døden – foran en alderdom preget av uverdighet.

Dette handler ikke om enkeltpersoner.

Det handler om systemsvikt. Om prioriteringer. Om mangel på tid, ressurser – og for ofte også rom for å se mennesket bak behovet.

Dette er generasjonen som bygde landet vårt. En generasjon vi har mye å takke for. Nå er det de som trenger fellesskapet vårt.

Hva slags samfunn ønsker vi å være i årene som kommer?

Vi er i ferd med å bevege oss fra en velferdsstat som stiller opp – til et samfunn som forventer at du klarer deg selv – også når du ikke gjør det.

Skal vi ha en verdigeldreomsorg, må vi også inkludere dem som ikke har mulighet til å klare seg selv.

Det krever flere ansatte, mer tid, sterkere og mer robuste tjenester, flere møteplasser og mer oppsøkende arbeid.

Det krever også politisk vilje. Vi må legge press på beslutningstakerne for å løfte vilkårene for en verdig eldreomsorg, høyere opp på agendaen i samfunnsdebatten.

Pensjonistpartiet er det fjerde største partiet i Ringsaker. Et parti som tør å løfte denne debatten – også for dem som ikke lenger klarer seg selv.

Pensjonistpartiet vil fortsette med å arbeide for at lovpålagte tjenester som oppvekst, helse og omsorg, prioriteres i kommuneøkonomien i alle landets kommuner, foran mindre viktige formål.

For oss handler det om å sette robuste tjenester foran fasade – innhold foran det som bare tar seg godt ut på papiret.

Vi vil arbeide for flere ansatte og mer tid i omsorgstjenestene og la mennesket teller mer enn minutter.

Dette handler ikke om luksus. Det handler om verdighet.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å prioritere de eldre – men om vi har råd til å la være.

Men dette handler ikke bare om politikk.

Det handler om oss– om deg og meg.

Som naboer, familie og medmennesker.

Vi har blitt et samfunn der fasade ofte veier tyngre enn menneskeverd.

Der utdannelse veier tyngre enn dannelse.

Der det å fremstå vellykket betyr mer enn å være til stede for andre.

Derfor trenger vi et paradigmeskifte – ikke bare politisk, men menneskelig.

Vi må gjøre utenforskap om til innenforskap – også blant eldre. For ensomhet kan være selvvalgt – men for altfor mange er den livsfarlig. Hvis vi ikke tar dette på alvor nå, vil flere eldre dø. Ikke fordi vi ikke visste. Men fordi vi valgte å se en annen vei.