Det første lyset, den første snøen – og nissen som aldri gir seg
Første lys er tent, desember har dukket opp uten å banke på, og plutselig er vi i gang på ordentlig. Det er som om ventetiden ikke lenger hvisker – nå snakker den tydelig.
Det første lyset, den første snøen – og nissen som aldri gir seg
Første lys er tent, desember har dukket opp uten å banke på, og plutselig er vi i gang på ordentlig. Det er som om ventetiden ikke lenger hvisker – nå snakker den tydelig.
Første adventslys har brent ned akkurat nok til at veken står litt skjevt. Sånn skal det være. Det er noe eget med det første lyset – ikke fordi flammen er stor, men fordi den setter i gang noe i oss. Den forteller at desember ikke lenger bare er noe vi venter på; den er kommet.
På bordet foran to små ryggtavler har lyset allerede fått full oppmerksomhet. De sitter helt stille, som om hele huset holder pusten sammen med dem. Kanskje er det sånn hvert år, men det føles like nytt hver gang – denne lille pausen som varer akkurat så lenge flammen klarer å stå rett.
Og ute? Jo da – snø kom det. En liten stund. Nok til at skoene fikk den første skrapelyden i et lag som ikke helt visste om det var snø eller slaps. Og – i kjent stil – smeltet det omtrent samtidig som det landet. Det snødde og smeltet på én og samme tid… og hvis det ikke gir mening, kan jeg oppsummere det i ett ord: vått.
FØRSTE ADVENT: Det trengs ikke mer enn én flamme for å få hele rommet til å følge med. FOTO: Martine Myhre Shurdhiqi
Men selv det mest kortlivede snødrysset har en viss appell. Ikke nødvendigvis fordi det er vakkert – det ville være å ta hardt i – men fordi det gir oss et lite glimt av det vi venter på. Et forvarsel uten garanti. Litt sånn «snøen var her, og nå er den på vei et annet sted»-aktig.Og så venter vi videre.
Inne i avishuset har rampenissen rukket å flytte inn igjen. Ingen har hørt den komme, men beviset er umulig å overse: Den har laget sitt eget lille «avishus» på veggen og rigget seg til med flagg, forsider og et blikk som sier at den har store planer. Små påfunn som ikke akkurat skjer av seg selv. Og kanskje er det nettopp det som er advent: ikke bare lys og tradisjoner, men små overraskelser midt i hverdagen.
Det er i alle fall nå vi virkelig går inn i tiden for alt som både er ro og kaos samtidig. Der lysene brenner litt skjevt, snøen prøver å legge seg, barna sitter musestille foran adventsstaken, og nissene i avishuset starter sitt årlige stuntprogram.
GRANA ER TENT… noe som er tilfellet i både borettslag, sameier, torg og så videre rundt omkring. For nå lyser dalen! Her ser vi Margareth Nordrum og Anne Bjørnetun fra styret i Ammerudkollen borettslag. (Foto: Tom Evensen)
Advent er ikke én stemning – det er alt sammen. Dalende snø, smeltende snø, tente lys, sluknede lys, rampestreker, tradisjoner og små øyeblikk av varm stillhet som faller på plass mellom alt det andre.
Så var det advent igjen – og alt begynner i det små
Og da kan vi kanskje minne oss selv på det samme som forrige ukes lille tre hvisket:
Det begynner nå.
Og nå er vi i gang på ordentlig.
Så – hvordan går det hjemme hos deg? Har rampenissen funnet fram til dere også? Har snøen fått ligge i fred, eller ble den et offer for mildværet? Uansett tempo, uansett form – advent er her. Og den gjør det den alltid gjør: lyser litt opp og roer oss litt ned, ofte på én og samme tid.
martine