Herold

Hun har i alle år vært særdeles aktiv og energisk. Deltatt og ledet, jobbet og fixet. Men det har kostet!

Monica Skovly (56) er tvers igjennom et Nykirke-produkt. Du har møtt henne i spaltene våre flere ganger tidligere, som oftest i forbindelse med de store dugnadsarbeidene som legges ned i bygda.

Der er Monica den fødte leder, ei foregangsjente som alltid har hatt et eller annet på gang. For det meste til det beste for sambygdinger – venner og bekjente.

Fått litt juling

Men alt har sin pris. For Monicas del har skjelettet fått mye juling. Hun har gått mange runder, opp og ned trapper i Nav-systemet – og hun har vært tvunget til å ta noen valg som har gjort verden litt annerledes.

– Man må innrette seg etter realitetene så godt det lar seg gjøre. Ta noen grep. Så blir det kanskje ikke så gærent til slutt likevel, smiler hun tappert.

Vi skal fortelle litt mer om frøken Skovly i denne saken. Om kjærligheten til Nykirke, om kjærligheten sånn generelt sett, om livet på «bygda», om motgang og medgang – og om den befriende følelsen det er å stå på en scene og synge.

Jenta fra Hellandveien

Hun har bodd litt rundt omkring på Nykirke, men er oppvokst i Hellandveien – den vi som ikke bor der oppe kjenner som «gamleveien» mot Holmestrand.

Hun har gått på Fagerheim, Borre U-skole og gymnaset i Bekkegata, og hun ble utdannet barnehagelærer en gang tidlig på 90-tallet på gamle Eik lærerhøgskole.

– Etterpå jobbet jeg på Fagerheim. Det var da sløydsalen ble gjort om til barnehage mens lærerne var på ferie! minnes hun muntert.

– Ryktene vil ha det til at du også flyttet fra bygda di?

– Ja, i 10 år. Jeg bodde mye inne i Horten, men også i Tønsberg.

– Tønsberg?

– Ja, fikk barnehagejobb der, vet du. På Knapløkka i bånn av bakken når du kjører inn mot sentrum. Helt fint det, men jeg savnet Nykirke hele tida.

Da var det like greit å sette kursen hjemover igjen!

Borte bra, hjemme best

Det gamle ordtaket er jo nærmest designet for Monica. Det kan være fint og spennende med nye steder, men det er ingenting som slår følelsen av å være hjemme. Derfor bor hun fortsatt på Nykirke. Det vil nok være status i åra som kommer også.

– 10 år i «utlendighet» får jaggu meg være nok, smiler hun.

Vi føler oss nokså sikre på at det var ei spesielt glad jente som den gangen svingte inn mot Nykirke med hele flyttelasset sitt. Det inkluderte også mann og barn.

Noe av det første som dukket opp var gården til bonde og lærer Erik Skaane oppe i skråningen. Der fikk hun leie lokaler og kunne starte barnehagen «Skånetoppen».

– Det er lissom et helt annet tempo her oppe. God harmoni i et nært og hyggelig nabolag. Jeg trives i sånne rammer, forklarer Monica.

PS – «Skånetoppen» ble på en måte kjøpt ut da Espira bygde ny barnehage på Nykirke. De fikk med seg merkevaren og personalet, inkludert Monica som styrer. En god start for alle parter, vil vi tro.

Med en rocker fra Namsos

Nå for tida er Monica bokført som singel.

– Jeg er i dating-modus, spøker hun.

Men det har ikke alltid vært sånn. I 17 år var hun gift.

– Jeg traff han i restauranten André på hotellet i havna i 1999. Vi hadde forestilling med ScenekunstEnsemblet, og plutselig sto Thomas der.

Thomas Sørgjerd er hele navnet, og han er for mange rundt omkring kjent som vokalisten i Katalysator, det lokale bandet som har spesialisert seg på Åge Aleksandersen-låter.

Verdens beste

– Ikke så rart det med Åge da. Thomas er jo tross alt fra Namsos, hjembyen til Åge. Om man ikke akkurat er forpliktet til å spille Åge-låter da, så er det neimen ikke mye om å gjøre, smiler Monica.

Sammen har de to barn – Jakob og Synne – og selv om det er en stund siden de var mann og kone, er Monica og Thomas fortsatt gode venner.

– Veldig gode! Han er verdens beste eksmann, han har vært god for meg i alle de kjipe åra, forklarer Nykirke-jenta.

PS en gang til: 1. mai står Monica og Thomas på samme scene – på Herr Nilsen i Oslo. Monica med «3 Verdiløse & Støttekontaktene spiller Jokke & Valentinerne» og Thomas med «Katalysator». Så vet du det også.

– Det blei kanskje litt mye

Hun er – og har vært – en del av det meste som rører seg i bygda. Velforeningen, idrettsforeningen, ungdomslag, bygdepub, turn, fotball – hun var Nykirke IFs eneste jente med fløyte og dommerdrakt – hun har vært i 17. mai-komiteen, revyer og Nykirkedager – for å nevne noe. Her er det viktig å understreke begrepet noe!

– Nå skal jeg kanskje inn i styret til Oleanestua. Det er vel noe som går i arv det, sier hun. Pappa Sven Erik Skovly har vært særdeles aktiv der i mange år.

Når vi summerer opp alt sammen, så skjønner man jo ganske kjapt at det har blitt rimelig mye. I overkant, vil nok mange mene. I hvert fall når vi forteller at vi godt kunne føyd til en rekke andre verv og oppdrag.

Alt sammen har selvsagt også hatt sin pris!

– Utgangspunktet var nok ikke det mest optimale. Jeg har alltid slitt med en råtten kropp, det er noe rusk i maskineriet mitt. Konstruksjonen er litt feil, for å si det sånn, forklarer hun.

– Det må jeg betale for og det må jeg leve med.

Vi skal fortelle litt om det også:

– For tjukk, eller for tynn?

Hun fikk en fibromyalgi-diagnose for 25 år siden. En kronisk smertetilstand preget av utbredt, verkende smerte i muskler og ledd over lengre tid.

– Det har til tider vært jævlig vondt. Mye smerter, mye trøbbel. Det har vært tårer, skyld og skam, forklarer hun.

Monica fikk det i store doser. Fysisk og psykisk. Det verket i armer og bein, og det surret oppe i hodet.

– Det har vært så mange tanker og spørsmål. Er jeg for tjukk, eller er jeg for tynn? Hvorfor er jeg så ofte i dårlig form?

– Det kunne ikke fortsette sånn, sier hun alvorlig.

– Da mamma, ei dame som hadde stått på hele livet sitt, døde av kreft i 2017, endret livet seg veldig. Nesten over natta. Det var på tide å ta skikkelig tak i problemene og reparere det som kunne repareres.

Glede i lysløypa

– Selv fant jeg på mange måter tilbake gleden ute i lysløypa her på Nykirke. Ute i den deilige naturen. Jeg fikk også god hjelp og støtte av mange rundt meg, ikke minst av min personlige inspirator. Ivar Lundstad har vært gull verdt for meg.

Selv om sykemeldingene stadig ble lengre og mer omfattende, og selv om hun etter hvert ble 95 prosent ufør, er Monica nå mer tilfreds og komfortabel med liv og kropp enn på lenge.

– Man må bare innse at det er visse ting her i livet det ikke er mulig å få gjort noe med, sier jenta. For å komme på rett kjøl igjen måtte hun også tåle hverdager uten inntekt, uten lønn og uten offentlig støtte av noe som helst slag.

– Det ble en del av hestekuren det også, smiler hun tappert.

Gode venner og godt band

Det er mange som smiler til Monica. De får alltid et godt og varmt smil tilbake. Det gjør også gode venner som betyr mye.

Hilde Wivestad for eksempel, hun vi kjenner fra Kulturhuset 37 og så mye annet inne i by'n.

– Hilde har tatt meg med på mye gøy. Ikke minst inn i gruppa «3 Verdiløse & Støttekontaktene repeterer Jokke», sier Monica.

Noen ganger er de en noe forminsket utgave, da er de «2 Fulle menn & Støttekontaktene». Monica er støttekontakt sammen Hilde, og sørger for gode sangtoner når Jokke-slagerne slynges ut til publikum.

– Vi har vært på Verven, på Herr Nilsen i Oslo, i Nord-Norge, på Gran Canaria og mange andre steder. Jeg syns det er moro å være med, sier jenta, som også var med på å starte ScenekunstEnsemblet for over 30 år siden.

– Jeg synger en del, som du skjønner, og kombinerer det med trening for å holde kroppen i gang. Det koster å være med på konserter, men det er alltid verdt en dag eller to på sofa'n etterpå.

– Når helsa er som den er og livet ikke ble helt som jeg hadde tenkt, er det ekstra viktig å fylle tida med det som gir livskvalitet, forklarer hun.

– For det føles fortsatt godt å kunne bidra.

For femte gang: Det gode festivallivet i en «hemmelig» sentrumsbakgård

Litt mimring med folk og bygninger: Kjenner du kanskje igjen disse jentene?

Dugnadsbygda!