Herold

Speilet har begynt å lyve, eller kanskje det bare har sluttet å bry seg. Jeg har passert 50, en milepæl som visstnok skal bringe med seg selvinnsikt, ro og en garderobe preget av «tidløs eleganse».

I realiteten har jeg fått en midje som nekter å samarbeide, og en klesstil som befinner seg et sted mellom «trøtt onkel på tur» og «mann som har gitt opp alt håp om å bli sett».

Problemet med å være overvektig – og over 50 – er at moteverdenen betrakter oss som usynlige objekter. Går jeg inn i en butikk, geleider de meg ofte mot avdelinger med klær designet for menn som skal på cruise eller begravelse. Alt er enten i beige, grått eller en farge motebutikkene insisterer på å kalle «navy», men som egentlig bare er en sørgmodig blåfarge som roper: «Jeg har gitt opp drømmen om å være kul».

Mitt favorittplagg er jo hoodien – eller hettegenseren, som den i sin tid het. Mitt trofaste, myke, deilige skjold mot verden. Det er bare det at menn over 50 ikke skal gå med hettegenser!

Det er visst en uskreven lov, antakelig vedtatt av folk som liker å gå i stivede skjorter og knyttede slips. «Det ser umodent ut,» sier de. «Det ser ut som om du prøver å gjenoppleve ungdomstiden,» legger de til. Vel, kjære mote-politi: Ungdomstiden var ikke spesielt fantastisk, men den var i det minste komfortabel …

Jeg er fullt klar over at jeg er over 50 og veier litt mer enn det anbefalte BMI-skjemaet. Det trenger ingen å fortelle meg. Inni mitt hode er hettegenseren min det eneste klesplagget som ikke dømmer meg.

En skjorte strammer over magen og får knappene til å se ut som prosjektiler som når som helst kan treffe en uskyldig forbipasserende. Det er derfor jeg alltid tvinger meg til å bruke slips til penskjorter, for ikke å virke truende på noen. En tynn genser fremhever jo alt jeg prøver å skjule. Men hoodien? Den er tilgivende. Den er som en god venn som sier: «Det går bra, vi tar oss en tur ut og ser hva som skjer.»

Har jeg forsøkt å oppgradere? Så absolutt! Jeg har vært i butikken og prøvd de såkalte «voksenklærne». I prøverommet vurderte jeg en blazer som gjorde at jeg så ut som en mann midt i livet med dårlig smak. Jeg prøvde chinos, som i teorien er komfortable, men som i praksis sørget for at alt som kan synes av kroppens kurver var synlig.

Men er det slik at menn over 50 tror at vi må passe inn? At vi tror at det finnes en fasit for hvordan en «vellykket mann på 50» skal kle seg? Sannheten er vel at hvis jeg føler meg som en tulling i en stivet skjorte, så ser jeg ut som en tulling i en stivet skjorte.

Jeg har nå bestemt meg. Hvis hoodien min er mitt eneste holdepunkt i en verden av ukomfortable tekstiler og meningsløse mote-regler, så får det være sånn. Jeg er over 50 år, jeg har erfaring, jeg har overlevd både 80-tallets skulderputer og 90-tallets altfor vide bukser. Hvis prisen for å føle seg vel er å bryte mote-politiets hellige lover, så er jeg villig til å ta straffen.

Neste gang du ser meg på butikken i min favoritt-hoodie, kan du jo bare tenke at jeg er en mann som har skjønt det: Livet er altfor kort til å bruke tid på å irritere seg over knapper som strammer. Jeg er ikke umoden – jeg er bare strategisk komfortabel. Og ærlig talt, er ikke det den ultimate voksne egenskapen?

Verdensmester i «det går fint»

Det heter «SALG», for svingende!

Lettere traumatisert, men dypt imponert

Bekjennelser fra en falsk ekstrovert