Herold

Nå står mai for døren, og vi kan bytte ut vedovn og peisvarme med sola som sprer varmegradene ut over vår del av kloden. Varmen kryper inn i knopp og sjel, vekker vinterkropper og fyller plantestengler med saft og sevje. Skoger og hager grønnes, og dyr og folk ikler seg sommerdrakt.

Den italienske renessansekunstneren Botticelli fanger stemningen i sitt kjente maleri «Våren», der han leker med mytologiske skikkelser i en symbolsk scene. Vi ser sju skikkelser i en blomstereng foran en rekke av appelsin- og laurbærtrær. Kjærlighetsgudinnen Venus står midt i bildet, svøpt i et rødt klede. Over henne svever Amor med pil og bue. Fra venstre ser vi at vestavindens guddom, Zephyr, puster på nymfen Chloris og forvandler henne til blomstergudinnen Flora. Tre gratier danser mellom Venus og Merkur, handelens gud, som peker mot himmelen med sin stav. Våren er i all sin allegoriske fylde på vei mot sommer.

Med en metafor hentet fra støperiindustrien kan vi si at våren er sommerens støpeform. Jeg henter ut et tungt eksempel fra Slottsfjellsmuseets skattkammer; en støpejernsplate fra en ovn støpt på midten av 1700-tallet på Fritzøe jernverk i Larvik. Ovnens formgiver har latt seg inspirere av ornamenter og bilder fra tidlige tiders form- og forestillingsverden, og skapt sin egen variant. Motivet på ovnen domineres av en nesten naken kvinneskikkelse som (for) fører oss inn i en symbolmettet bildeverden. Det er selveste Venus og hennes lille sønn Amor med en bue i hånden, rammet inn av frodige bladranker og fruktige drueklaser.

Venus holder Amors pil i den ene hånden mens hun reiser en flammende oljelampe opp mot himmelen, som en frihetsgudinne! Amor er sønn av Venus og Mars, avkommet til Kjærlighet og Krig. Motivet bærer flere tegn på varmens oppildnende effekt. Små cupider, kjærlighetsvesener, svever med tente fakler over Venus, mens to små amoriner sitter på hver side i bladverket av stilisert akantus med to bustete satyrer under seg, alle strekker ut en arm mot Venus.

Det er lett å la seg forlede seg av villniset av symboler, allegorier og mytiske fortellinger om kjærlighet og erotikk, også på 1700-tallet. Derfor har kunstneren ledet betrakterens tanker mot det himmelske ved å plassere elleve duefjær over det hele. Som en guddommelig vinge ligger den som en beskyttende hånd over den viltre scenen. Det er Den hellige ånd som minner oss på å styre følelsene våre mot det dydige, altså det som ble oppfattet som gode, kristne leveregler. Det gode og meningsfulle liv ble representert gjennom de fire kardinaldyder; måtehold, mot, rettferdighet og klokskap, og de tre teologiske dyder; tro, håp og kjærlighet. Dydene var fremstilt gjennom billedkunst og kunsthåndverk som rettledere mot en felles moraloppfatning.

Kunstneren har dessuten bidratt med å stramme inn tøylesløse tanker og følelser ved hjelp av bildets komposisjon, som er bygget opp rundt symmetri og innramminger. Slik styres og rammes tolkningen inn i en forståelse hvor billedgjøringen av begjær, erotikk og nakenhet får sin plass i skaperverket og er satt under guddommelig kontroll.

Jeg tenker at kunstneren, i tillegg til å forskjønne en ovn, ville fortelle oss noe om å bruke kjærlighetens oppbyggende makt over de nedbrytende kreftene i ild, i livslyst og begjær, i kulde og krig. Hva med å la Venus være våren i oss – som fornyer og lar gode tanker spire gjennom kjærlighet og medmenneskelig varme?