Herold

Gaustabanen er i dag en av Norges dyreste turistopplevelser. En tur/retur-billett koster rundt 595 kroner, altså helt i toppsjiktet nasjonalt. Likevel viser de siste tilgjengelige regnskapstallene noe helt annet enn det prisen skulle tilsi. Inntektene ligger på rundt 24,8 millioner kroner, samtidig som selskapet går med underskudd og har svært lav egenkapital. Gjelden er over 22 millioner kroner. Dette er ikke en robust økonomi – det er en presset situasjon.

Samtidig opererer Gaustabanen med rundt 75 000 besøkende i året. Med dagens prisnivå tilsvarer det en potensiell billettinntekt på over 40 millioner kroner. Likevel ligger de faktiske inntektene langt lavere. Regnestykket henger ikke sammen.

Da melder spørsmålene seg.

Hva regnes egentlig som besøkende? Er det kun betalende gjester, eller inngår også ansatte, vedlikeholdsturer og intern kjøring i tallene?

Hvor stor andel av billettene selges til redusert pris gjennom pakker, samarbeid og arrangementer?

Vi vet at aktører arrangerer opplevelser og eventer på Gaustatoppen. Hvor mye av trafikken går gjennom slike avtaler – og til hvilken pris?

Og kanskje det viktigste: hva ligger i differansen mellom potensiell billettinntekt og faktiske inntekter?

Snakker vi om høye lønnskostnader? Hvor mange ansatte er det, og hvordan drives banen i praksis gjennom året? Hva ligger lederlønnen på? Hvordan ser de samlede driftskostnadene ut?

For med den billettprisen og det besøkstallet, burde dette i utgangspunktet være en solid drift.

Likevel er det underskudd.

Dette handler ikke bare om tall, men om kontroll. Daglig leder, Halvor Brynjulfsrud Haukaas, sitter tett på både prisnivå og den daglige økonomiske utviklingen. Prisene settes ikke tilfeldig, og når man tar noen av de høyeste prisene i landet, forventer man også at økonomien er solid. Det er den ikke.

Haukaas er ansatt som daglig leder, og har ansvar for hvordan driften faktisk fungerer – inkludert prisnivå og økonomisk utvikling. Men det fritar ikke styret og eierne fra det overordnede ansvaret for resultatene. Og der sitter Tinn kommune tungt inne. Det betyr at risikoen ikke bare ligger i selskapet, men i fellesskapet.

Vi har sett dette før. Krossobanen ble stengt etter alvorlige forhold knyttet til teknisk tilstand og oppfølging, og nå snakkes det om investeringer på opptil 245 millioner kroner. Samtidig vet vi at mye av dette skyldes ambisjoner som har dratt kostnadene langt over det som er nødvendig for å få selve banen i drift. I stedet for å fokusere på det grunnleggende, har man lagt inn nye veier, ny infrastruktur og omfattende løsninger som blåser opp regningen.

Spørsmålet er om vi er i ferd med å gjøre det samme igjen. Når økonomien er svak, egenkapitalen lav og gjelden høy, tåler man svært lite før det må tilføres ny kapital. Og da er spørsmålet enkelt: hvem tar regningen?

Hvor er styret? Hvor er eierne? Og hvem følger opp utviklingen før det går for langt?

Dette handler ikke om enkeltpersoner. Det handler om styring, ansvar og kontroll. Akkurat nå er det for mange ubesvarte spørsmål.