Herold

Man løser ikke komplekse problemer ved å tro at man kan spå 30 år frem i tiden.

Da eieren av veverimaskinprodusenten Toyota og hans sønn besøkte USA etter krigen forstod de potensialet som låg i bilproduksjon og de bestemte seg for å bygge en komplett japansk bil. Selskapet hadde allerede en del innen bilproduksjon utover 30-tallet, men det var skalaen i USA som imponerte – ikke minst supermarkedene.

Hva var utgangspunktet? Forståelse for mekanisk industri, vilje og fremfor alt ingen penger – og de kom fra et land som var fullstendig nedbombet etter Andre Verdenskrig. Det gjorde at de måtte tenke nytt. Det gjorde de og utviklet i prosessen verdens mest avanserte produksjonssystem og verdens største bilfabrikant.

Effektive langsiktig strategi har aldri handlet om hva markedet ønsker, men hva markedet trenger – men ikke selv ser. De som ser forskjellen i tenkning, er de som vinner – som Wayne Gretsky sa det; «I skate to where the puck is going to be, not where it has been».

Listhaug knuser Støre: Har knekt denne koden

Således er kjernekraftutvalgets fremgangsmåte med å bruke relativt kortsiktige betraktninger på en langsiktig problemstilling helt meningsløs. Faktisk de problematiserer det langsiktige i stedet for å se mulighetene i det. De har gitt et godt svar på hvorfor Norge ikke investerte i kjernekraft de forutgående 30 årene, mens svaret er skivebom ift de neste 30 årene.

Utvalget har, for eksempel, ikke fått med seg at IEA publiserte i fjor en rapport som viser at SMR-kostnadene i Europa vil falle til nivå 2-4 ganger lavere enn det Kjernekraftutvalget bruker. Utvalget bruker heller prototypebygging som utgangspunkt uten å forsøke å korrigere for prototypeforholdene. De virker også helt fraværende i å forstå fremtiden behov. ERCOT i Texas rapporterer om behov på å øke kraftproduksjonen med 430% de neste 6 årene for å møte behovet til Kunstig Intelligens og datasentre!

Historien gjentar seg igjen. Vannkraften ble satset på fordi det var strategisk riktig mens mange hevdet det var også for dyrt. Så feil går det an å ta når man ser bakover og ikke fremover fordi man tror at fremtiden er bare en skalering av fortiden.

Olje- og gassindustrien fikk arbeide i fred i den kritiske tiden. Som Fredrik Hagemann ved Industridepartementets oljekontor sa i et intervju med Norsk sokkel 1/2015; "Alle andre var pessimistiske [inkl. NGU], inklusive politikerne og næringslivet. Det var forøvrig en Guds lykke at politikerne ikke la seg opp i det. Vi fikk lagt mye på plass de første årene frem til Ekofisk var en realitet".

Så prøver deler av kjernekraftutvalget å forklare seg bort fra lærdommen fra olje- og gassindustrien når de påstår at «De høye sikkerhetskravene [for kjernekraft], som også gjelder sikring mot sabotasje, terror og tyveri, og spredning av kjernefysisk materiale, begrenser i hvilken grad vi kan bygge på import av kompetanse fra utenlandske aktører». Dette, og mye annet, er direkte feil og en kraftig undervurdering av hva norsk industri kan og ikke kan (som utvalget sannsynligvis i liten grad kan noe om). Det viktigste er allerede på plass – en sikkerhetskultur. Begge de to store kjernekraftulykkene (Tsjernobyl og Fukushima) hadde sitt utgangpunkt i manglende sikkerhetskultur, noe olje- og gassindustrien har utviklet som en konsekvens av den læringsprosessen man har hatt over 50 år med flere store ulykker.

Mer av det som ikke virker

Kollega Jørn Siljeholm beskriver Kjerneutvalgets hodepine godt; «Vi kan ikke bestemme oss før vi vet mer, men vi vet aldri nok». Det er typisk når man ikke klarer å forstå problemstillingen grundig nok. Utvalgets rapport har mye fakta, men klarer ikke å bestemme seg for hva som faktisk må vites nå, hva som vil bli skapt av kunnskap underveis og hva kan importere fra utlandet.

Hvem ville ha trodd i 1970 at Norge kom til å bruke 3656 mrd kroner bare i tiårsperioden 2013 - 2023 i olje- og gassindustrien – og tjene mye penger på det? Det koster penger for å tjene penger, og det er slik man bygger industri! At kjernekraften trenger satsing viser at dette er noen vi kan bruke til å bygge samfunn og industri. En rapportfra USA viser realitetene; kjernekraftsindustrien i sørøst USA genererer 43 mrd dollar i omsetning, ansetter 152,598 mennesker med en gjennomsnittlig årslønn på omtrent 900 tusen kroner. Det er langt over norsk nivå!

Man løser ikke komplekse problemer ved å tro at man kan spå 30 år frem i tiden. Det har ingen fått til, og kjernekraftutvalget er neppe de første som lykkes. Dette handler om å aktivt skape fremtiden i stedt for å bli en passiv tilskuer. Norge må slutte å utrede seg til passivitet.