Herold

Det er svært lite som tyder at norsk opprustning i nord vil påvirke Russlands holdning til Norge.

«Beviset på en førsteklasses intelligens er evnen til å ha to motstridende ideer i hodet samtidig og fortsatt kunne fungere». Sitatet er hentet fra F. Scott Fitzgerald og hans essay «The Crack-Up» (Sammenbruddet). Det samme kan sies om samfunn; de må evne å balansere motstridende ideer for å kunne fungere godt.

Denne uken har to større konferanser preget Bodø; Øvelse Nord og High North Dialogue. Den ene ble åpnet av statsminister Jonas Gahr Støre, den andre av utenriksminister Espen Barth Eide. Det viser deres nasjonale betydning. Den ene handlet om beredskap, den andre om Nordområdene.

Hva vil Russland med Norge?

Begge har de en lang historie, men de har aldri vært mer aktuelle enn nå. Russland trapper stadig opp sin hybride krigføring mot Nato og den sikkerhetspolitiske betydningen av Nordområdene/Arktis er stadig stigende. Det stiller både vår militære og sivile beredskap overfor stadig større utfordringer.

Få steder framstår dette mer presserende enn i Nord-Norge. Etter at Storbritannia og Norge nylig avverget russiske forsøk på sabotasje i Nordsjøen trappet Putin opp sin retorikk mot Norge og Nato. Blant annet med påstander om at Ukraina planlegger angrep på sivile, russiske båter fra baser i Nord-Norge.

STEIN SNEVE, bio

Dette er høyst sannsynligvis tom retorikk brukt for å ta oppmerksomheten bort fra Russlands egne hybride angrep. Russland har i stor grad tømt sine nordområder for offensiv, militær kapasitet og sendt den til Ukraina. Det som er igjen er øremerket forsvar av landets helt avgjørende annenslagskapasitet plassert på ubåter med base på Kola.

Fire år med krig ødelegger både Ukraina og Russland

E-tjenestens seneste trusselvurdering er da også klar på at Putin aktivt har søkt å holde Arktis utenfor konfrontasjonen med Vesten så lenge krigen i Ukraina har rast. Det betyr ikke at vi kan slappe av. Rapporten slår også fast at Trumps ønske om å overta Grønland og et generelt økt internasjonalt spenningsnivå øker risikoen for at Russland endrer sin opptreden i nord.

Da er vi tilbake ved de to motstridende ideene. Historisk har Norges politikk overfor Russland – og før det Sovjetunionen – vært basert på nettopp to slike motstridende ideer; avskrekking og beroligelse. Vektleggingen har variert og akkurat nå er det ingen tvil om at avskrekking må prioriteres.

Det er da også svært lite som tyder at norsk opprustning i nord vil påvirke Russlands holdning til Norge. Russland har alltid protestert mot Nato-øvelser nær deres grenser og trappet opp retorikken mot Norge i forbindelse med dem. Dette er del av et gammelt mønster og det er lite som tyder på at dagens mer kraftige retorikk er mer enn det; retorikk.

Nei, det er ingen overhengende fare for krig

Årsaken er at Russland fremdeles mener seg tjent med stabilitet i Arktis. Det er hovedpoenget til Serafima Andreeva som forsker på styring og geopolitikk i Arktis ved Fridtjof Nansens Institutt. I et intervju med Hight North News sier hun at Russlands interesser i nord fremdeles er veldig forutsigbare.

Russland er ikke spesielt tjent med å utfordre Vesten i Arktis uansett hvor «distrahert» Vesten skulle være i Midtøsten, sier Andreeva. Det er ikke alltid Russland gjør det de er tjent med, fortsetter hun, men sånn som man ser det nå, så er det i hvert fall et stort ønske om stabilitet.

Dette er også tråd med det man vet om russisk, strategisk tenkning rundt Arktis, slik det kan leses i offisielle dokumenter. De er ikke alltid til å stole på, men det er bred enighet også i Vesten om at Russland – i tillegg til beskyttelse av basene på Kola – primært ser på Nordområdene som en ressursregion.

Norge bør fortsatt puste med magen

Ut fra et slikt perspektiv er det logisk at Russland fremdeles ser seg tjent med både Arktisk råd og bilaterale samarbeid med blant annet Norge. Russlands ambassadør i Oslo sa det nylig åpent; så lenge et samarbeid vestover støtter Russlands strategi for utviklingen av egne nordområder vil det fortsette.

Det samme vil gjelde Norges interesse av å videreføre samarbeidet med Russland; også vi tjener på det. Enten det gjelder fiskeriforvaltning, søk og redning, havforskning, grensekontroll eller atomsikkerhet. Alt dette er satt på sparebluss etter fullskalainvasjonen av Ukraina, men det har vært helt riktig til en viss grad å videreføre samarbeidet.

Samtidig må dette skje uten naivitet og godtroenhet. Russland vil fortsette med å presse grensene for hva dette samarbeidet kan tåle gjennom hybride operasjoner rettet mot oss. Men det gir også Norge muligheter for å presse tilbake og gjøre det klart at det går en grense for hva vi kan tåle før vi kutter båndene helt. Det er et handlingsrom Norge godt kan bruke mer aktivt framover.

Atomvåpen lager igjen en mørk sky over Nord-Norge

Å balansere motstridende ideer og interesser, enten det er i hodet eller politikken er aldri lett. Det er derfor det både er tegn på et førsteklasses intellekt og en intelligent utenrikspolitikk. Norges politikk overfor Russland i nord gjennom det siste hundreåret har nettopp vært intelligent, og svært vellykket.

Det har vært helt riktig å justere den, slik den har vært justert før. Men å bryte all kontakt med Russland nå vil verken tjene oss, Vesten eller Ukraina. Et viss grad av fortsatt samarbeid, koblet med en rask opprustning av militær og sivil beredskap gir oss mye bedre redskaper for å takle en situasjon i våre nordområder som i økende grad kan oppleves som håpløs.

Norge må balansere pengebruken mellom militær og sivil beredskap

Følelsen av håpløshet var da også noe av utgangspunktet for Fitzgeralds essay fra 1936. Han beskriver en personlig reise fra sammenbruddets håpløshet til en ny tro på framtiden. En reise som nettopp krever at man makter å holde på to tanker samtidig: Det å oppleve ting som håpløse, samtidig som man er fast bestemt på å forandre dem til det bedre.