Herold

Statnett kom 22. april med restriksjoner på tilslutning til nettet i Nord-Norge.

Det kom dessverre ikke som en overraskelse at elektrifiseringen av Melkøya ville gå ut over næringsutviklingen i Nordland. Det lå på et vis i kortene når vi vet at Troms og Finnmark ikke har noe kraftoverskudd å bidra med. Og når dette nye kraftbehovet er tenkt løst med vindkraft, er Nordland den nærmeste kilden til balansekraft – med sitt kraftoverskudd på rundt 7 TWh.

Fra Fremover 22.04.2026: «Når Statnett likevel har valgt å sette på bremsen, forklares det med at strømforbruket fra Svartisen og nordover vil vokse så sterkt at effektbehovet kan bli større enn det kraftsystemet kan levere.»

Reaksjonene er delte. Noen roper på mer fornybar kraft i området, da i form av vindkraft – noe som kun vil belaste kraftsystemet i Nordland i enda større grad ved at det også øker behovet for balansekraft. Er dette rimelig? Nordland leverer langt mer kraft til systemet enn de får tilgang til selv. Skal det bygges ytterligere ut i en landsdel som allerede har ofret en mer enn rimelig andel natur og vassdrag for å bidra til landets og regionens kraftbehov?

Videre pekes det på behovet for nettutbygging til regionen med en landets dårligste kapasitet i nettet, Vesterålen og Lofoten. Det er vanskelig å se at Statnett vil kunne levere dette samtidig som de skal bygge ut nye linjer for å eksportere Nordlands overskudd til Finnmark og sørover. Det er i det hele tatt svært vanskelig å se at ikke elektrifiseringen av Melkøya vil få store konsekvenser for hele Nord-Norge.

Men for eksisterende kraftprodusenter, som i hovedsak leverer vannkraft, er dette ikke bare et gullegg – det er gåsa som legger dem. De kan stoppe produksjonen og spare vannet når det blåser og prisene er lave, og starte produksjonen når det er vindstille og prisene blir høye.

Vannkraften har nådd taket i sitt potensiale for utbygging av vassdrag, men fortsetter å kapitalisere naturen. Nå gjennom å fremme vindkraft. Dette blir egentlig en videreføring av de store naturinngrepene vannkraften har stått for gjennom tidene, men nå «by proxy» – ved hjelp av vindkraften.

For kraftbransjens entusiasme for vindkraft er ikke på vegne av klimaet. Det er på vegne av forventet profitt. De som blir stående igjen som vinnerne i denne saken er: Kraftselskapene som får sin gullgås, Equinor som sparer karbonavgift og staten som kan fremstå som klimavennlig – mens næringslivet i Nordland, reindriften, lokalbefolkningen og naturen betaler regningen.

Er dette en villet politikk, eller er det et utilsiktet resultat av «mer av alt – raskere»? Det som er sannsynlig, er at Nordland vil få mindre av alt, og en oppgradering av nettet til Lofoten og Vesterålen vil neppe komme raskere.