Herold

Helse Nordhar slått fast en rekke ganger dette året at det viktigste nå er å rette opp sykehusøkonomien, og få på plass et mest mulig likeartet tilbud av sykehustjenester. Dette er nok å anse som en ordre fra eieren av sykehusene, formidlet av statsråd Vestre.

For å rette opp i den økonomiske ubalansen og få på plass likeverdige sykehustjenester må sykehusene se nærmere på antall pasienter og den behandling de mottar. Fordi disse to faktorene avgjør hvor stor belastningen blir på de faglige og økonomiske ressursene sykehusene disponerer. Antall pasienter registreres i statistikken som kontakter og behandlingen pasientene gjennomgår vises i antall DRG-poeng sykehuset produserer, og antall DRG-poeng per pasient sier noe om behandlingstyngden.

I statistikken skilles det mellom tre kategorier pasientkontakter. Det er de som er innlagt på sykehuset mer enn et døgn, og de som mottar dagbehandling og poliklinisk behandling. Døgnbehandlingen er den mest omfattende behandlingen et sykehus kan gi og utløser derfor flest antall DRG-poeng. Dagbehandling og poliklinisk behandling gir betydelig færre DRG-poeng.

DRG-indeksen viser antall DRG-poeng per pasient og sier noe om hvor ressurskrevende og omfattende behandlingen har vært. Statistikk levert av Senter for Klinisk Dokumentasjon og Evaluering (SKDE) for 2024 viser at UNN Tromsø har den høyeste indeksverdien for døgnbehandling, tett fulgt av sykehusene i Mo i Rana og Bodø. Begge har en indeksverdi som er 82 prosent av verdien til UNN Tromsø. Nederst finner vi Hammerfest og Sandnessjøen sykehus med henholdsvis 63 og 62 prosent av nivået til UNN.

Vender vi blikket mot dagbehandling, er det Narvik sykehus som har den høyeste DRG-indeksen etterfulgt av Harstad med 99 prosent av nivået i Narvik. Så kommer sykehuset i Mo i Rana med 94 prosent og Vesterålen med 92 prosent. Helt nederst med 66 prosent finner vi UNN Tromsø. Dette skyldes selvsagt at ressursene i Tromsø i hovedsak er innrettet mot krevende døgnpasienter, mens dagbehandling er overlatt til lokalsykehusene.

Når det gjelder poliklinisk behandling, er det Nordlandssykehuset i Vesterålen som topper listen over antall DRG-poeng per kontakt. Deretter følger sykehuset i Mo i Rana med 98 prosent av nivået i Vesterålen, Lofoten med 94 prosent og Narvik 91 prosent. Nederst Kirkenes og Hammerfest med 87 og 84 prosent av nivået i Vesterålen.

Tar vi gjennomsnittet av de tre rangeringene toppes listen av sykehuset i Mo i Rana med Vesterålen, Bodø og Narvik på de neste plassene. Nederst finner vi sykehusene i Sandnessjøen og Hammerfest.

Ser vi nærmere på ressursbruken i forhold til antall DRG-poeng som produseres, får vi et bilde på effektivitet. Vi har valgt å bruke brutto lønnsutgifter per DRG-poeng som indikator. Brutto lønn omfatter også utgifter til innleid personell og bruk av overtid, og utgjør 70 prosent av sykehusenes utgifter. Av de fire helseforetakene i Helse Nord er det bare to foretak som har klart å levere data. Nordlandsykehuset og Finnmarksykehuset har så langt ikke klart å levere til tross for flere purringer.

Av de seks sykehusene som vi har fått data fra, er det sykehuset i Mo i Rana som har de laveste lønnskostnadene per DRG-poeng. Kostnaden er 43753 kroner. Deretter følger sykehuset i Mosjøen med 44623 kroner, Harstad 46025 og Tromsø med 46213 kroner, Narvik med 49923 kroner og sykehuset Sandnessjøen med 56901 kroner per DRG-poeng. Forskjellen mellom lavest og høyest kostnad er altså 13148 kroner. Multipliserer vi forskjellen med antall DRG-poeng sykehuset i Sandnessjøen produserer, ser vi at sykehuset i Sandnessjøen bidrar med en merkostnad på 83 millioner kroner. Dette er på nivå med et sannsynlig underskudd Helgelandssykehuset vil ha i 2026 og bør skape bekymring når vi vet at Helse Nord forventer et overskudd på 20 millioner kroner i 2026.

Oppsummert kan vislå fast at sykehus som ligger høyt på gjennomsnittsrangeringen på DRG-indeksen også har de laveste lønnskostnadene per DRG-poeng. Korrelasjonskoeffisienten mellom lønnskostnader og DRG-rangering er 0,62 og indikerer en sterk sammenheng mellom de to variablene.

Forskjeller i kostnader mellom sykehus kan ikke forklares med noe annet enn forskjell i effektivitet. Kostnadsforskjellen mellom Mosjøen og Rana er bare på 2 prosent, mens forskjellen mellom Sandnessjøen og Rana er hele 30 prosent. Skal Helgelandsykehuset lykkes med å få på plass en bærekraftig økonomi, er de nødt til å se nærmere på eksisterende sykehusstruktur.

Når det gjelderlikeverdige tilbud på sykehustjenester er det stor forskjell mellom foretakene. Eksempel på slike forskjeller finner vi innenfor mage/tarmkreftkirurgien i Nord Norge. Mage/tarmkreftkirurgien samlet på fem sykehus i landsdelen som er klinikk Hammerfest, UNN Tromsø, UNN Harstad, Nordland Sentralsykehus og sykehuset i Mo i Rana. Alle kvalitetsindikatorer viser gode resultater med små forskjeller. Sykehusene i Mo i Rana og Hammerfest gjør til sammen like mange mage/tarmkreftoperasjoner som UNN i Tromsø, men av de fem sykehusene som utfører gastrokirurgiske inngrep er det bare disse to sykehusene som ikke har robot. I Rana og på Nord Helgeland ble det for flere år siden samlet inn penger til en robot ved rana Sykehus, men den saken er rotet vekk av Helgelandssykehusets øverste ledelse og den øverste ledelsen i Helse Nord til tross for at statsråd Venstre ved to anledninger har etterspurt hvorfor roboten ikke er kommet på plass ved sykehuset i Mo i Rana.

Et helt annet tilbud som det har vært fokusert mye på, er PCI. Vi har aldri fått noen god forklaring på hvorfor Sverige med dobbelt så mange innbyggere som Norge har nesten fire ganger så mange sykehus med PCI, og Finland med samme innbyggertall som Norge har nesten tre ganger så mange sykehus med PCI som Norge. De som er skadelidende er befolkningen på Helgeland med sine 77000 innbyggere og Finnmark med sine 75000 innbyggere, og hele Nordland fylke med sine 243 000 innbyggere når Bodø stenges etter endt normalarbeidsdag.

Kanskje ledelsen i Helse Nord burde se nærmere på hvorfor sykehuset i Mo i Rana lykkes så godt med det de gjør, og rette fokuset mot det faglige og la politikerne holde på med politikk. En god begynnelse kan være å innføre reelle økonomiske analyser der kostnadene ved hvert enkelt sykehus belyses. Ikke tror vi at det vil skje med første, og i mellomtiden fortsetter foretakene med et hederlig unntak, å levere store underskudd som de har gjort de siste fem, seks årene.