Herold

2026 er utpekt som totalforsvars- og beredskapsår i Norge.

Det er et tydelig signal om alvoret i verden vi står i. Samtidig representerer det en mulighet: Med riktige prioriteringer kan nødvendige beredskapsinvesteringer også bidra til å løfte en bygg- og anleggsbransje i en svært krevende situasjon.

Trygve Slagsvold Vedum har tatt til orde for økt bruk av offentlige oppdrag som et virkemiddel for å holde aktivitet i anleggsbransjen. Det er et forslag som fortjener bred støtte. Når markedet svikter, kan offentlig sektor bidra til å stabilisere både sysselsetting og kapasitet gjennom utlysning av prosjekter (ikke som støtte til enkeltbedrifter) for oppgaver samfunnet uansett må løse.

Bruken av oljepenger har de senere årene ligget under den veiledende rammen for bruk av midler fra Statens pensjonsfond utland. Handlingsregelen åpner for at Norge over tid kan bruke om lag 3 prosent av verdien av Statens pensjonsfond utland.

Med et fond på nær 20 000 milliarder kroner tilsvarer dette rundt 600 milliarder kroner årlig. I praksis har bruken de siste årene ligget lavere enn dette nivået. I 2024 ble det brukt rundt 419 milliarder kroner, og i 2025 om lag 460 milliarder.

Selv i 2026, med et anslått uttak på nær 580 milliarder kroner, ligger bruken fortsatt under den teoretiske rammen. Samlet innebærer dette at staten over disse årene har brukt anslagsvis 300–350 milliarder kroner mindre enn handlingsregelen skulle tilsi.

Dette er ikke et «oppspart» beløp som kan brukes fritt, men det illustrerer at det eksisterer et reelt handlingsrom for prioritering innenfor ansvarlige rammer. I denne sammenhengen fremstår også kostnaden ved å styrke beredskapen som håndterbar.

Anslag tyder påat nødvendige investeringer i tilfluktsrom, vanninfrastruktur og andre kritiske systemer kan ligge i størrelsesorden 400–600 milliarder kroner over tid, basert blant annet på vurderinger fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Norsk Vann. Fordelt over 10–20 år tilsvarer dette et årlig nivå som utgjør en begrenset andel av det økonomiske handlingsrommet.

Vi mener en målrettet beredskapssatsing bør være en hovedprioritet fremover og at nettopp dette året, som er utpekt som totalforsvars- og beredskapsår i Norge får reell fart. Oppbygging og modernisering av tilfluktsrom, styrket matberedskap og lagringskapasitet, samt utvikling av robust infrastruktur for krisehåndtering og samfunnssikkerhet, er alle områder hvor behovet er tydelig.

Her kan vi hente inspirasjon fra Finland, som gjennom flere tiår har bygget opp et omfattende og systematisk beredskapssystem. Der er tilfluktsrom integrert i byggeforskrifter, og kapasiteten dekker rundt 85 prosent av befolkningen. Løsningene er utformet slik at de også har en funksjon i fredstid.

Beredskap handler også om robuste samfunnsfunksjoner i hverdagen. Store deler av Norges vann- og avløpsinfrastruktur er i dag aldrende og preget av betydelig vedlikeholdsetterslep. Dette er en utvikling blant annet Norsk Vann over tid har advart mot. Investeringer i fornyelse av vannrør og annen kritisk infrastruktur vil derfor både styrke beredskapen, redusere lekkasjer og sikre stabil tilgang til en helt grunnleggende samfunnstjeneste. Det er nødvendige investeringer vi allerede skylder oss selv.

Ved å koble beredskapsbehov med aktiv bruk av offentlige prosjekter kan vi sikre aktivitet i en næring med ledig kapasitet, opprettholde kritisk kompetanse over hele landet, unngå konkurser og tap av arbeidsplasser.

I tillegg bygger vi samfunnskritisk infrastruktur samtidig. Dette er ikke «kunstig stimulering» i bransjer, men målrettet og strategisk satsing på gjennomføring av oppgaver som uansett må løses.

Et naturlig spørsmål er om økte offentlige investeringer vil være inflasjonsdrivende. Svaret avhenger av hvordan tiltakene innrettes. I en situasjon hvor deler av bygg- og anleggsnæringen har ledig kapasitet, vil økt aktivitet i større grad kunne utnytte eksisterende ressurser fremfor å presse prisene opp.

Investeringene må naturligvis fases inn og tilpasses den overordnede økonomiske situasjonen, i samspill med rammebetingelsene satt av blant annet Norges Bank. Riktig innrettet kan slike tiltak virke stabiliserende, særlig når de retter seg mot områder med lav aktivitet.

Norge står i en situasjon der vi både trenger styrket beredskap og stabilisering av en helt sentral næring. Ved å bruke det økonomiske handlingsrommet mer målrettet kan vi styrke nasjonal sikkerhet, sikre aktivitet i en presset bransje og bygge varige samfunnsverdier.