Herold

Blant rabulistar vil nok Håkon Glomsaker hauste applaus som ståopp-komikar. Det skal han ha; ordet har han i si makt. Men diskusjonsmåten hans manglar respekt for dei med andre haldningar.

Han trekker fram diverse forhold i samfunnsstyringa som han er provosert av, utan å reflektere over korleis ting heng saman. I typisk Frp-stil blir sutring og gørr brukt som middel til å sverte regjeringa.

Blant de troende

Det er mangt regjeringa kan kritiserast for. Men når kritikk og misnøye blir formulert som reinspikka hets, nører Glomsaker opp under anarki og motarbeiding av demokrati.

Dei som står for slike idear, støttar gjerne slagordet «mindre stat, meir marknadsstyring». «Mindre skatt og avgifter» lyder refrenget. Ja, kvifor har ikkje alle sansen for det?

Dei som har gjort klaging og syting til vanleg talemåte, er mindre glade i å diskutere kva utgifter staten skal redusere. Historia er tydeleg: Når ein demokratisk stat reduserer inntektene sine, går det verst ut over dei som har minst.

Glomsaker irriterer seg over av Norge bruker éin prosent av nasjonalinntektene til å hjelpe Ukraina og utvikling i fattige land. Frå meiningsfellane hans høyrer vi stadig: «Det er ei skam at staten ikkje bruker pengane på sjuke og gamle som bur her i landet.»

Sanninga er vel at sjuke og gamle i Norge stort sett blir brukbart oppvarta med offentlege tenester. Det finst sjuke og gamle i ein god del andre land som misunner standarden vi har.

Nokså mykje pengar blir brukt innanlands også; nærare bestemt 99 prosent av statsinntektene.

Skatt- og avgiftsmotstandarane stilte seg ikkje bak etableringa av oljefondet i 1990. Dei ville heller at den nasjonale retten til olje- og gassinntekter skulle seljast til multinasjonale konsern.

No er skatt- og avgiftskritikarane blitt så glade i oljefondet at dei vil stikke sugerøyr i det for å redusere skattar og avgifter. Inkludert mindre moms. Men utan tilsvarande nedskjering i offentlege tenester.

Det heng ikkje på greip. Endå meir pengar i omløp vil gje ytterlegare press i ein norsk økonomi som allereie går på høggir. Lønns- og priskarusellen som sentralbanksjefen har åtvara mot, ser allereie ut for å ha fått fart på seg. Meir inflasjon har vi absolutt ikkje bruk for.

Glomsaker har rett i at korrupsjon har vi heller ikkje bruk for. Vi må kunne forlange at alle parti, offentlege instansar og private bedrifter som har svin på skogen, tek skikkeleg tak i slikt.

Det gjeld i høg grad også pengane som staten sender til hjelp i andre land. Vi må ha eit system som unngår at slike overføringar fell i hendene på våpenhandlarar og korrupte statsleiarar.

Men dei som meiner at utviklingspengar til andre land er like inflasjonsdrivande som reduksjon av skattar og avgifter, er på villspor. Slike overføringar aukar ikkje pengemengda i norsk økonomi.

Saka er nok at den oljesmurde økonomien har skjemt oss bort med gode ordningar. Velferda og kjøpekrafta har auka jamt og trutt gjennom mange tiår, utan at vi tek oss bryet med å vurdere korleis vi faktisk har det i forhold til folk i andre land.

Fartsblinde er vi blitt. Tenker ikkje over at i tillegg til å bruke skatt- og avgiftsinntektene, fôrar staten oss årleg med over 100.000 kroner av oljefondet. Per innbyggar.

Også statsapparatet er blitt bortskjemt. Pisken som staten svingar for å oppdra kommunane til å bruke pengane effektivt, burde staten bruke også på seg sjølv. Innsparingane som er å hente der, kan brukast på å redusere skattar og avgifter.

Dette er lett for meg å hevde, men konkrete sparetiltak er vanskelegare å peike på.

Derfor har vi demokrati; pengebruken må ta omsyn til ulike omsyn og interesser. På same måten kan ikkje snøskuterentusiastar neglisjere at naturen har sin eigenverdi, og at natur med minimal, menneskeleg påverknad også inngår i dei nasjonale verdiane våre.

Og det kan hende at regelverket som hindrar idrettsglad ungdom i å rydde søppel i skråningar, er for strengt. Men at det finst reglar som er laga for å hindre dødsfall langs trafikkfarlege vegar, bør ikkje harselerast over.