Herold

«Mobiliseringen» som norske myndigheter planlegger for 2026, fremstilles som et nødvendig sikkerhetstiltak, en øvelse.

I realiteten er dette et dramatisk inngrep i befolkningens psykologiske trygghet og i demokratiets grunnstruktur. Et helt land skal nå mentaliseres inn i en krigslogikk uten faglig begrunnelse, uten offentlig debatt og uten respekt for de demokratiske mekanismene som skal sikre at makten ikke kan ta slike beslutninger i stillhet.

Dette handler ikke om trygghet. Dette handler om kontroll. Og det skjer mens politisk enighet fremforhandles gjennom hestehandler, strategisk press og antageligvis skjulte trusler som gjør uenighet nærmest umulig. Når et lands ledere kun er enige fordi de presses til det for å beholde makt, ikke fordi de har overbevisende argumenter, er det ikke lenger politikk. Det er maktstyring.

Mobilisering 2026 er et tydelig eksempel. Et tiltak som påvirker hele Norges mentale helse, blir presentert som et teknisk grep. Men å drille en hel befolkning i krigsberedskap er ikke teknisk. Det er psykologisk. Og det er politisk. Konsekvensene vil prege landet i flere tiår, mens myndighetene ikke engang forsøker å forklare den faktiske risikoen som skal rettferdiggjøre dette.

Befolkningen blir bedt om å akseptere et massivt inngrep i sin hverdag uten å få stille kritiske spørsmål. Mediene stiller ikke krav om åpenhet. Partiene utfordrer ikke beslutningen. Opposisjonen fungerer ikke. Samtidig pumpes samfunnet med trusler, advarsler og krigsretorikk som et retorisk våpen for å gjøre befolkningen mer føyelig. Dette bryter ned demokratiet. Demokratier lever av uenighet, av debatt, av alternative syn. Når staten skaper en atmosfære der kritikk oppfattes som illojalitet, mister folket selve nøkkelen til sin egen frihet.

Mobilisering i fredstid skaper en konstant unntakstilstand i hodene til mennesker som allerede er slitne og belastede. Barn får et inntrykk av at krigen er nær. Voksne føler en uro som setter seg i kroppen. Helsevesenet, som allerede ligger på bristepunktet, vil møte en bølge av nye psykiske belastninger. Ingen av disse konsekvensene nevnes. Ingen analyser legges frem. Ingen ansvarlige spør hva dette gjør med et samfunn som allerede preges av stress, uro og tap av tillit.

Når en stat overser de mentale konsekvensene av egne tiltak, er det et tegn på at trygghet ikke er målet. Målet er lydighet. Det er godt kjent fra andre land og historiske epoker at politisk enighet basert på frykt er en enighet uten demokratiske røtter. Den er konstruert, presset frem og opprettholdes med sosialt og politisk press. Slik enighet lykkes ikke med å beskytte folket. Den lykkes bare med å svekke det.

Mobilisering 2026 risikerer å skape et Norge der mennesker slutter å stille spørsmål, slutter å protestere, slutter å engasjere seg politisk. Når frykt brukes som styringsmiddel, er det ikke trygghet som vokser. Det er stillhet. Og stillhet er farligere for et demokrati enn noen ytre fiende.

Demokrati kan ikke forsvares ved å gjøre befolkningen redd. Det kan ikke styrkes ved å tvinge frem politisk enighet gjennom press, hestehandler og trusler om at landet står i fare om noen skulle våge å være uenige. Et demokrati overlever kun når folket får lov til å snakke, tenke og kritisere uten frykt. Den friheten undergraves nå i Norges navn, i sikkerhetens navn, i beredskapens navn.

Mobilisering 2026 er et vendepunkt. Ikke i sikkerheten, men i styringen av landet. Når staten ber om lojalitet i stedet for innsikt, lydighet i stedet for deltagelse, og frykt i stedet for forståelse, er det demokratiet som står i skuddlinjen. Og det tåler det ikke.

Mobilisering kan aldri bli en erstatning for frihet. Beredskap kan aldri bli et dekke for politisk stilltiende tvang. Et land som setter befolkningen i mental unntakstilstand uten god grunn, er i ferd med å forlate det som i generasjoner har vært kjernen i norsk selvforståelse: tillit, trygghet, åpenhet og respekt for demokratiet.

Derfor må mobiliseringen i 2026 avvises. Ikke fordi Norge ikke skal ha beredskap, men fordi Norge ikke skal ha et demokrati der frykt brukes som limet som holder det politiske systemet sammen. Demokratier bygges ikke på frykt. De brytes ned av den.