Herold

I kommunestyret tirsdag 14. april la kommunedirektøren fram en orienteringssak om hvordan kommunen så langt har forholdt seg til aktivistene som har tatt i bruk et kommunalt eid hus i Hurummarka. Etter vår mening er dette en sak som burde vært løftet til politisk behandling. Den har en klar prinsipiell side som ikke bør avgjøres administrativt alene.

Kommunen har sitt på det tørre juridisk om de nekter aktivistene å bruke huset, men de vil også åpenbart ha sitt på det tørre juridisk dersom de velger å tillate bruk. Nettopp derfor er ikke dette bare et spørsmål om juice, men om politiske prioriteringer, verdier og hvordan vi ønsker å praktisere demokratiet lokalt.

Aktivistene bruker huset som base for sin motstand mot planene om en sprengstoffabrikk i dette viktig friluftsområde med til dels viktige og sårbare naturtyper. Dette er i kjernen av hva et levende demokrati handler om: engasjerte innbyggere som deltar, ytrer seg og forsøker å påvirke beslutninger som angår fellesskapet. Ytringsfriheten omfatter ikke bare retten til å mene noe, men også retten til å uttrykke det i handling – gjennom fredelig protest og organisering.

Historisk og prinsipielt har slike former for engasjement vært avgjørende for samfunnsutviklinga. Når unge mennesker engasjerer seg i freds, – natur, – og arealpolitikk, bør det møtes med åpenhet og ikke avvisning. Kommunen har også tidligere akseptert at ungdom tar i bruk kommunal eiendom til egne aktiviteter. Eksempelet vi vil trekke fram er Rosenlund i Bleikerveien på slutten av 90-tallet, som ble tatt i bruk av en rekke ungdommer og deres organisasjoner, og som da ble møtt med velvilje fra kommunens side. Da framstår det inkonsekvent å trekke en hard grense i en sak som nettopp handler om politisk deltakelse.

Vi mener derfor at spørsmålet om hvorvidt kommunen skal gå til aktiv motarbeidelse ovenfor denne aksjonen, burde vært drøftet og avgjort av de folkevalgte. Med ordinært saksframlegg med kommunedirektørens forslag til vedtak, saksopplysninger og begrunnelse, som kommunestyrets medlemmer kunne debattert og eventuelt fremma alternative forslag til. Det handler ikke bare om et forlatt, kommunalt eid bygg i skogen, men også om hvilke rammer vi gir for demokratisk deltakelse i praksis. Når beslutningen tas administrativt, fratas også innbyggerne muligheten til å se sine folkevalgte ta stilling i en viktig verdisak.

Det ble overrakt et brev til aksjonistene datert 8. april som signaliserte utkastelse. Ordføreren har tidligere satt saker på sakskartet etter at møteinnkallelsen er sendt ut, og det burde også vært gjort i dette tilfellet, særlig siden kommunestyret møttes 14. april. At dette ikke ble gjort, er vanskelig å forstå.

Dersom aktivistene kastes ut, vil de fortsatt kunne benytte seg av rettigheter etter friluftsloven og slå opp telt i området. Det vil etter vår vurdering være en dårligere løsning – både for aktivistene, for naturen og for kommunen. Det kan føre til mer slitasje, større fare for forsøpling og en mindre oversiktlig situasjon. Å la dem bruke huset framstår som en mer ansvarlig og ryddig tilnærming.

Vi forsøkte under kommunestyret å få et vedtak om at saken skulle behandles i neste kommunestyremøte, men stemmene fra Rødt, SV, MDG og halve AP var dessverre ikke nok for at saken tas opp og drøftes i kommunestyret. Det kan gi inntrykk av en viss berøringsangst til denne saken og til drøftingene som muligens krever et snev av politisk mot.

Asker kommunes verdier er «nær, skapende, raus og modig». Etter min oppfatning er det verken særlig raust eller modig å nekte aktivistene å bruke huset, eller å blokkere for diskusjonen i kommunestyret. Tvert imot ville det vært et uttrykk for demokratisk selvtillit å åpne for bruk – og samtidig ta den prinsipielle diskusjonen blant de folkevalgte.

Dette handler ikke bare om et hus i Hurummarka. Det handler om hvordan vi som samfunn og kommunestyre vil møte engasjement, uenighet og viljen til å delta.