Demokrati betyr å tåle uenighet – og respektere flertallet
Innad i Arbeiderpartiet finnes det de som er mot en kommunesammenslåing, de som er for, og de som enda ikke har bestemt seg. Det mener jeg også må være lov i en så stor sak. Dette er ikke tvang – det er slik et demokratisk parti fungerer. Når partiet har behandlet en sak grundig gjennom høringer, medlemsmøter og årsmøte, har partiet også rett til å ha et politisk standpunkt. Respekt for uenighet må gjelde begge veier. Men det er samtidig viktig å være ærlig på hvordan partiet vårt har landet i spørsmålet. Dette er ikke noe noen få har funnet på. Det er flertallet i medlemsmassen vår som gjennom høringer, medlemsmøte og årsmøte har fastsatt politikken og gitt oss et mandat til å anbefale nei. På årsmøtet 15. mars 2026 vedtok vi også uttalelser, blant annet «Nei til sammenslåing – ja til samarbeid».
Det er tungt når folk som har bidratt sterkt i partiet over lang tid opplever at de ikke lenger kjenner seg igjen. Det respekterer vi fullt ut. I en så stor og krevende sak er det naturlig at folk gjør sine egne vurderinger og tar sine egne valg. Det er faktisk slik demokratiet skal fungere – også internt i et parti.
For meg handler dette egentlig om noe ganske enkelt: Et nei til kommunesammenslåing er ikke et nei til utvikling! Det er et ja til å utvikle Vestre Toten videre som egen kommune. Jeg mener vi fullt ut kan møte framtida og de demografiske utfordringene uten å slå oss sammen, dersom vi er villige til å prioritere riktig, tenke nytt og samarbeide godt med andre der det er fornuftig.
Vi vet at vi får flere eldre i åra som kommer, og vi vet at kampen om arbeidskrafta blir tøffere. Nettopp derfor må vi satse på det som gjør en kommune god å bo i og god å jobbe i. Vi vil styrke grunnbemanninga, gjøre heltid til hovedregel, bruke mindre penger på innleie og mer på faste ansatte, øke andelen fagarbeidere og sørge for oppdatert kompetanse. Vi vil satse på omsorgsboliger, velferdsteknologi, fastlegeordninga, helsesykepleiertjenesten og et mer aldersvennlig samfunn. Dette er ikke ønsketenkning. Det er konkrete grep for å gjøre Vestre Toten bedre rustet for framtida. Det er der pengene hører hjemme – hos dem som møter innbyggerne hver dag.
Så vet jeg at noen med rette vil spørre: Vestre Toten har store økonomiske utfordringer – har vi råd til å stå alene? Mitt svar er at vi ikke har råd til å la være. Samtidig vet vi at en stor fusjon vil kreve betydelige økonomiske og personellmessige ressurser over flere år. Pukkelkostnader knyttet til å bygge en ny kommune parallelt med dagens drift, lønnsharmonisering og samordning av IKT-systemer er eksempler på kostnader staten ikke dekker, og som de gjennomførte utredningene selv peker på.
For å sikre velferden må vi rydde i eget hus. Vi må tørre å gå grundig gjennom egen organisasjon og de interkommunale selskapene våre. Vi må evaluere det som ikke virker, lære av egne feil og tørre å gjøre ting annerledes. Vi må prioritere hardere og samarbeide enda tettere og mer forpliktende med nabokommunene våre om felles tjenester. Det er slik vi bygger en bærekraftig økonomi – ikke gjennom å bruke årevis og titalls millioner på en lammende omorganisering.
Det er også verdt å minne om at Vestre Toten ikke er en kommune som har stått stille. Tvert imot. I over 130 år har vi hatt vekst og utvikling som egen kommune, mens andre steder har opplevd stagnasjon eller tilbakegang. Det betyr selvsagt ikke at alt er bra nok i dag. Men det betyr at vi har et utgangspunkt, en historie og en kraft i lokalsamfunnet vårt som det er all grunn til å bygge videre på. Jeg har respekt for at også de som ønsker sammenslåing gjør det fordi de vil det beste for innbyggerne våre. Det må vi anerkjenne. Derfor må denne debatten også føres ordentlig, med saklighet og respekt. Men avgjørelsen som skal tas nå, er folkets avgjørelse i folkeavstemninga.
Fram til da må vi tåle uenighet. Når avstemninga er over, må vi også klare å finne sammen igjen. For uansett hva folk lander på, så trenger Vestre Toten mindre skyttergrav og mer samarbeid.