Herold

I helgen var jeg så heldig å få være solist i Brahms Requiem med Ultima Thule og et sammensatt orkester. Verket ble fremført i Tromsø Domkirke og Ishavskatedralen under ledelse av korets mangeårige dirigent Ivar Solberg.

Det var strålende vær i Tromsø og folk nøt sin «utepils», så det var nok en av årsakene til at det ikke var «stinn brakke» på konsertene.

De som var der, fikk derimot en minnerik opplevelse. Jeg har selv sunget dette verket mange ganger. Sist med Ålborg Symfoniorkester og et kor på over 100 sangere. Ålborg er Danmarks tredje største by og er et attraktivt sted for solister og dirigenter. Denne gang hadde de hentet en dirigent helt fra USA.

Fremføringen i Ålborg var selvsagt storartet, men som jeg fortalte Ivar Solberg etter konserten i Tromsø domkirke, så gjorde fremførelsen i Tromsø større inntrykk på meg, til tross for av at alt var topp profesjonelt i Ålborg.

Ivar Solberg er en meget erfaren kor-mann og han har postet på Facebook flere ganger at dette verket betydde ekstra mye for ham.

Dette kunne jeg merke, for han hadde instruert koret i å formidle dette verket med en inderlighet jeg ikke tidligere hadde hørt. Han hadde også satt sammen et svært velklingende orkester av de beste amatører, halvprofesjonelle og profesjonelle musikere i Tromsø og de spilte med samme engasjement som koret.

Siden jeg bare er med i to satser av i alt sju, var jeg publikum i alle de andre. Jeg satt der med en klump i halsen og med en tåre i øyekroken og ønsket bare at flere hadde fått oppleve dette.

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg ble ekstra imponert over en dirigent som ledet dette store ensemblet med kor, orkester og solister i en alder av 88 år.