Herold

I lys av 80-årsmarkeringen Krigsminner mandag 17. november i Lyngdal Kulturhus, tillater jeg meg å komme med noen betraktninger.

Manglende anerkjennelse og oppfølging

Først og fremst anerkjennelse til arrangørene for å løfte frem lokal historie knyttet til 2dre verdenskrig.

80 år siden frigjøringen: – Da de sa ja til dette, ble det prikken over i-en

Som etterkommer av krigsseiler og medlem av Agder Krigsseileres Minneforening er det allikevel naturlig å tydeliggjøre Krigsseilernes innsats, men også den manglende støtte krigsseilere og deres familier fikk av så vel myndigheter som lokalbefolkning etter krigen.

Først i 2013 kom myndighetenes unnskyldning for behandlingen krigsseilerne fikk.

Krigsseilerne var norske sjøfolk som under andre verdenskrig risikerte liv og helse for å frakte viktige forsyninger til de allierte. Norge hadde en av verdens største handelsflåter da krigen brøt ut i 1939, og denne flåten fikk avgjørende betydning for krigsinnsatsen.

«Verdt mer enn en millioner soldater» var ord som ble uttalt av sentrale aktører under krigen

Sjøfolkene om bord på norske skip fraktet alt fra mat og ammunisjon til olje og annet krigsmateriell over farlige havstrekninger, ofte truet av tyske ubåter, miner og flyangrep. Mange skip ble senket, og tusenvis av sjøfolk mistet livet.

Uten de norske krigsseilerne ville forsyningssituasjonen for de allierte vært langt mer prekær. Den norske handelsflåten, organisert gjennom Nortraship, ble kalt «den fjerde allierte våpenmakt» og var verdens største rederi på denne tiden. Skipene leverte nødvendig olje til britiske fly og krigsskip, og sørget for at mat og utstyr kom frem til frontene. Krigsseilerne jobbet under ekstreme forhold, ofte uten våpen eller militær beskyttelse, og de levde med konstant frykt for angrep.

Tjenesten som krigsseiler var forbundet med stor risiko. Over 3 700 norske sjøfolk mistet livet i løpet av krigen, og mange flere ble såret eller traumatisert for livet.

Krigsseilerne opplevde også tapet av kamerater, lange perioder borte fra familien, og en daglig kamp for å overleve på havet.

Lyngdal, Kvås og Austad var registeret med 81 krigsseilere hvorav 11 aldri kom hjem.

Da krigen var over i 1945, vendte mange krigsseilere hjem til Norge med håp om å bli møtt som helter. Virkeligheten ble imidlertid en annen. Mange opplevde at samfunnet ikke forsto eller anerkjente den innsatsen de hadde gjort. Mens soldater og motstandsfolk ofte ble feiret, ble krigsseilerne i stor grad oversett. De fikk heller ikke den økonomiske eller psykologiske oppfølgingen de trengte, til tross for at mange slet med traumer, sorg og dårlig helse.

Først flere tiår etter krigen begynte norske myndigheter og samfunnet for øvrig å anerkjenne krigsseilernes innsats på en verdig måte. Mange har i ettertid fått utmerkelser, og det er reist minnesmerker og arrangert markeringer for å hedre dem.

Likevel har mange påpekt at denne anerkjennelsen kom altfor sent for de fleste som virkelig trengte den.

Jeg ønsker at dette ikke skjer i fremtidige markeringer.

De fikk aldri møte bestefar

Vennlig hilsen Arne Lervik medlem Agder Krigsseileres Minneforening