Herold

Kragerø er på Robek. Det betyr stram økonomisk styring og mindre lokalt handlingsrom. Det er forståelig at politikere ønsker å komme seg ut av denne situasjonen så raskt som mulig. Men tempoet og prioriteringene som legges til grunn, får direkte konsekvenser for barna våre.

For i jakten på å komme raskt ut av Robek, tas det beslutninger som rammer de aller yngste. Barnehager legges ned, tilbud sentraliseres, og mangfoldet bygges ned. Dette skjer samtidig som vi vet at det er nettopp gode og varierte oppveksttilbud som gjør en kommune attraktiv for barnefamilier. I stedet for å bruke handlingsrommet til å jobbe for vekst og styrke kommunen, blir resultatet at det offentlige tilbudet svekkes.

For å sette prioriteringene på spissen: er det viktigste å raskt gjenvinne politisk handlingsrom, eller å akseptere noen år til med begrensninger for å skjerme barna fra kutt vi vet får langsiktige konsekvenser?

Det er også vanskelig å forstå hvordan hensynene vurderes ulikt i kommunen.

Helle omtales som «bygda», og det argumenteres med at barna der ikke kan få lengre reisevei. Men hva med barna som bor på øyene, eller er tilknyttet sentrum? Foreldre på Helle ønsker ikke å sende barna sine til en stor barnehage på Kalstad. Det er lett å forstå. Det gjorde ikke de på Siritun, og det gjør heller ikke vi som har barna våre i Rømerverven.

Samtidig vet vi at flere foreldre på Helle faktisk har valgt Rømerverven – nettopp fordi de ønsker dette tilbudet for sine barn. De har valgt det til tross for lengre reisevei, og til tross for at barna da ikke nødvendigvis går i barnehage sammen med dem de senere skal begynne på skole med. Det sier noe om hvilken verdi denne barnehagen har for mange familier, på tvers av nærmiljø og skolekretser.

Når det likevel vurderes løsninger der det blir stående igjen to barnehager i Helleområdet, mens barn i sentrum og skjærgården i praksis får én kommunal barnehage, fremstår det som en skjev fordeling. Det gir ikke reelle valgmuligheter, med mindre man er villig eller har mulighet til å gå til private alternativer.

Kommunedirektøren har samtidig pekt på at det er viktig at plassene som er lagt til rette for i nye Kragerø barnehage blir tatt i bruk. Det reiser spørsmål om hvorfor dette i praksis synes å være lagt til grunn FØR det er politisk avklart hvilke barnehager som faktisk skal bestå, og hvordan behovet utvikler seg.

Det er tilbud som Rømerverven som gjør det verdt for mange av oss å bli boende i Kragerø, til tross for høy eiendomsskatt og kommunale avgifter som til tider kan virke som en dårlig spøk, men dessverre er helt reelle. Vi er villige til å tåle stramme økonomiske tider og nødvendige kutt, men vi kan ikke akseptere at det som bygges ned, rammer en så viktig del av barnas oppvekst.

Og ja, vi kan også rope høyt. Vi kan «true» med å flytte. Vi kan undersøke muligheten for privat drift. Men er det virkelig dit vi vil? At foreldre må kjempe for å beholde et godt tilbud, eller presses over i private løsninger fordi det offentlige trekker seg tilbake? Rømerverven må bevares som en del av dette mangfoldet. Ikke fordi alt skal bestå, men fordi noe bør bestå.

Når det kan virke som enkelte partier åpner for å beholde Hellekirken og se an søkertallene, er det vanskelig å forstå hvorfor ikke Rømerverven behandles på samme måte. Da kunne Siritun og Kalstad fått tid til å etablere seg på en trygg og forutsigbar måte, uten at et etablert tilbud samtidig bygges ned.

Når det fremstilles som om det ikke finnes alternativer, er det verdt å minne om at det alltid finnes valg, også om de er krevende.