Herold

Som fylkestingsrepresentant for Nordkalottfolket ønsker jeg å løfte en diskusjon som altfor ofte blir oversett når man snakker om sikkerhet og beredskap:

Finnmarks egen evne til å klare seg når det virkelig gjelder.

Vi står i en geopolitisk situasjon som krever mer av oss alle. Det betyr at vi må styrke Forsvaret, ja.

Men det betyr også at vi må styrke den sivile beredskapen – og den starter med oss som bor her.

Finnmark har alltid vært et sted der folk har klart seg gjennom kunnskap, samarbeid og evnen til å bruke naturen rundt oss. Det er ikke romantikk. Det er realisme.

Sanking, jakt, fiske og vedhogst er ikke fritidsaktiviteter – de er beredskap.Når vi plukker multe på myrene i Porsanger, når vi setter garn i fjordene i Tana, når vi jakter rype på vidda eller hogger ved før mørketida, gjør vi mer enn å holde tradisjoner i hevd.

Vi opprettholder ferdigheter som i en krisesituasjon kan være avgjørende for både husholdninger og lokalsamfunn.

Dette er kunnskap som ikke kan vedtas fram i et møte i Oslo. Den må leves, praktiseres og gis videre.

I samme ånd må vi snakke tydelig om reindrifta og saueholdet/småbrukene.Reindrifta – en samisk bærebjelke og høyst levende primærnæring – er også beredskap.

Den er mobil, værhard og kunnskapsbåren.

Reindriftsfamiliene kan lese is, føre og beiteforhold, planlegge logistikk under krevende forhold og leverer mat og råstoff lokalt i hele fylket.

Denne kompetansen og denne produksjonen er uvurderlig når forsyningslinjer svikter.

Det samme gjelder sauehold og småbruk.

Desentralisert matproduksjon holder bosetting, kulturlandskap og kunnskap i hevd – og gir kort vei fra produsent til forbruker.

I en krise er det en styrke at vi har mange hender, maskiner og dyr spredt i hele Finnmark, med evne til å sikre mat, ved, fôr og praktisk hjelp i lokalsamfunnene.

For at dette skal være reell beredskap, må rammevilkårene støtte næringene: forutsigbar arealforvaltning, vern av flyttleier og beiter, praktisk tilrettelegging for tilsyn og drift, tilstrekkelig slakte- og foredlingskapasitet, fungerende veterinærberedskap og lagre av fôr, drivstoff og reservedeler.

Derfor må vi være varsomme med lover som svekker denne evnen.Motorferdselloven er ett eksempel. Selv om intensjonen kan være god, ser vi at regelverket i praksis gjør det vanskeligere for mange å komme seg til jaktområder, fiskevann og bærterreng.

For oss som bor i et fylke med enorme avstander og krevende terreng, er dette ikke bare et spørsmål om friluftsliv – det er et spørsmål om beredskap.

Det gjelder også driftskjøring for reindrifta og for småbruk: tilsyn av dyr, fôrtransport og nødtransport er beredskap, ikke luksus.

Når tilgangen til naturen begrenses, begrenses også vår evne til å opprettholde den kunnskapen som har gjort Finnmark robust i generasjoner.

Finnmark må få rammer som styrker – ikke svekker – vår egenberedskap.

Det betyr at vi må:

• sikre at lovverk og reguleringer tar hensyn til finnmarkske forhold og næringer.
• styrke lokal matproduksjon og naturhøsting – fra reindrift og sauehold til fiske, jakt og bær.
• sørge for at kunnskapen om reindrift, sauehold, jakt, fiske, sanking og vedhogst ikke forsvinner.
• bygge beredskap nedenfra, ikke ovenfra.
• sikre arealer, flyttleier, beiter og praktisk adkomst for reindrifta og beitenæringene.
• gjøre driftskjøring, tilsyn og nødtransport mulig gjennom en praktisk motorferdsellov.
• bygge opp lokal slakte- og foredlingskapasitet, og beredskapslagre av fôr og drivstoff.
• styrke veterinær- og dyrehelseberedskapen i hele fylket.
• prioritere strøm, samband og vinteråpne veier til primærnæringer ved kriser.
• etablere beredskapsavtaler mellom kommuner, produsenter og frivillige.

Finnmark har alltid vært et fylke som står støtt når det blåser.

Men det krever at vi tar vare på det som gjør oss sterke.

Beredskap er ikke bare et ord i et dokument.

Det er noe vi gjør – hver dag, ute i naturen, sammen.