Herold

Frp nærmer seg 30 prosent i ny måling. Det vil ikke være noen stor overraskelse om partiet vokser videre.

[Nettavisen] Ingen trender vokser inn i himmelen, men Frp er nå solid posisjonert som det dominerende opposisjonspartiet.

At Sylvi Listhaug ble en soleklar valgvinner i fjor høst, uten at innvandring var noe stort tema, understreker hvordan Frp har breiet seg ut og treffer et tverrsnitt.

Det skjer langt utover de klassiske misnøyevelgerne på nederste del av den sosiale rangstigen.

Skjalg Fjellheim

Velgerne tror Frp kan styre Norge

At Frp ikke er et styringsparti kan heller ikke brukes mot Listhaug. Det tilhører fortiden, etter seks og et halvt år i regjering fra 2013 til 2020. Velgerne tror Frp kan styre Norge, bare med en annen politikk.

Mange saker kan brukes for å forklare den massive fremgangen, som ikke er forbigående. Blant det ferskeste eksempelet er hvordan Frp har identifisert kjernekraft som en sterk vinnersak.

Forklaringen er så nærliggende at den nesten er banal. Frp vet hva som rører seg blant folk, de har sørget for å være på lag med folkeviljen i de store sakene, ikke minst i klimapolitikken.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=88730

Støtte til utbygging av kjernekraft

Ciceros klimaundersøkelse i 2025 viste stor støtte til at Norge bør bygge ut kjernekraft.

Støtten til kjernekraft er høyere enn støtten til vindkraft på land, og høy i alle velgergrupper. Kjernekraft blir stort sett oppfattet som et tiltak som kan skaffe stabil tilførsel av energi som også nuller ut konflikter om arealer og natur.

Men for å unngå å iverksette politikk og løsninger et flertall i landet ønsker, hadde den norske styringseliten en genial idé. Den besto i å sette ned et utvalg som man på forhånd kunne være sikker på ville si samlet nei til nettopp det folk flest etterspør, altså kjernekraft.

Det mest fascinerende er at Støre-regjeringen sørget for at utvalgets leder ble tidligere SV-leder Kristin Halvorsen, med tette bånd til sjefen i Fornybar Norge, Bård Vegar Solhjell, også han mangeårig SV-topp og profilert motstander av kjernekraft.

Man skal aldri si aldri. Men kanskje ville ikke Einar Gerhardsen regjeringer fra 1955 til 1963, som la grunnlaget for norsk oljepolitikk, satt Finn Gustavsen og SF til å utrede utnyttelsen av ressurser på kontinentalsokkelen.

Men Støre utpekte altså Kristin Halvorsen, og utfallet var forutsigbart. Halvorsens utvalg endte opp som buktalere for Fornybar Norge, en organisasjon som har vært de sterkeste pådriverne for å utvikle dagens ikke helt vellykkede kraftsystem.

Pornobransjen mer populær enn kraftbransjen

Det skal godt gjøres å skaffe seg et dårligere omdømme. Selv pornobransjen er mer populære enn kraftbransjen. Bedre blir det neppe når vindkraftlobbyen nå vil ha vekk den lokale vetoretten og selvbestemmelsen rundt omkring i landet.

Frp virker på sin side å ha tatt inn over seg hvorfor et økende antall ordførere i hele landet er mer positive til kjernekraft enn vindkraft: De orker ikke vedvarende konflikt med innbyggerne sine, som er glade i naturen sin der de bor, en svakhet nordmenn gjerne har.

Det er altså lokal realpolitikk hele veien fra Høyanger til Vardø. Og derfor er kjernekraft nå et episenter for det som er eksplosivt i norsk politikk. Det Norge vil ha, sier styringselitene nei til.

Meningsmålingene lyver ikke

Kjernekraftutvalget har lokket fram alle disse paradoksene, som nå kan forklare hvorfor Sylvi Listhaug er til de grader i siget. Meningsmålingene lyver ikke, de forklarer sannheten om rotårsaken til avstanden mellom folk og makthaverne.

Fra de norske kjøkkenbordene handler politikkens legitimitet om å møte befolkningens syn på utfordringene i deres liv, i øyehøyde.

Det er Vox Populi som legitimerer politikkens styring, ikke omvendt. Det er de gamle instinktene det norske sosialdemokratiet hadde, men mistet, og som nå er overtatt av et Frp med øret til bakken.