Herold

Det er betryggende å vite at våre folkevalgte har en klar og tydelig plan for fremtidens strømforsyning: Vi skal bruke mer strøm. Mye mer. Samtidig som vi har mindre av den. Og det vil naturligvis koste oss mer enn i resten av Europa. Logisk, ikke sant?

For noen år siden fikk vi høre at Norge var en energinasjon. Vi hadde fossefall, magasiner og en nesten poetisk overflod av ren kraft. Nå viser det seg at vi egentlig bare var litt for optimistiske – både med hvem vi delte den med, og hvor mange nye oppgaver vi skulle gi den samme strømmen.

For det er ikke én ting som elektrifiseres – det er alt.

Sokkelen. Snøhvit. Datasentre som sluker strøm som gratis smågodt. Batterifabrikker, hydrogen og karbonfangst – alt på strøm, selvfølgelig.

Og transporten. Hele bilparken. Busser, ferger, lastebiler. Vi skal sykle elektrisk til jobb og elsparkesykkel hjem igjen – i tilfelle omstillingen ble litt tung. Og blir det noe til overs, kan vi jo eksportere det.

Som privatperson skal du være med på dugnad. Du skal hjelpe til å redde verden. Du SKAL nemlig bidra, du også - enten du har råd til det eller ei.

Du skal etterisolere, legge nytt tak, bytte til trelags vinduer, sette inn nye dører, kjøpe varmepumpe, spare strøm, tenke smart og være ansvarlig.

Aller helst skal du bo i blokk eller mikrohus – bare husk å ikke la reduksjonen av kvadratmeter også redusere fruktbarhetstallet ditt, for det er viktig med nye skatteborgere og arbeidshender for å få staten til å gå rundt.

Og peisen? Den kan du snart tenne i på egen risiko. For hvis EU får det som de vil, skal visst flammene også bli grønne.

Alle private omstillinger og oppofrelser skal etterkommes med et smil – samtidig som politikerne legger opp til at strømforbruket skal skyte i været.

Og det er her det begynner å bli litt vanskelig å henge med.

For politikerne motarbeider ikke bare folk flest – de motarbeider i praksis seg selv også. Vi skal spare strøm, men bruke mye mer. Vi skal kutte forbruk, men elektrifisere alt. Det er nesten imponerende.

Regningen? Den havner som vanlig hos deg.

Ikke bare i form av høyere strømpris og "nødvendige oppgraderinger", men også gjennom økt nettleie – blant annet for å bygge ut nettet og knytte oss enda tettere til Europa. Men det er jo hyggelig at staten kan hente inn noen ekstra eksportkroner mens du sitter hjemme og vurderer om panelovnen har blitt en luksusgjenstand.

Men kanskje det aller mest fasinerende er hvor lite vi snakker om sammenhenger.

For akkurat nå er det to ting som dominerer nyhetsbildet: strøm og krig. Hver for seg diskuteres de i det uendelige. Sammen? Nesten ikke.

For hva skjer hvis strømmen faktisk forsvinner?

Når både transport, oppvarming og stadig mer av kritisk infrastruktur går på strøm, gjør vi oss også helt avhengige av den. Gud forby at vi havner i en situasjon der den slås ut – hva har vi igjen da? Hvordan evakuerer vi? Hvordan overlever vi? Hva gjør vi når alt står stille og huset transformeres til en overdimensjonert fryseboks?

Vi får da jaggu håpe at kriseplanene ikke krever lading de også.

Så dette er er fremgangsplanen altså: Vi har for lite strøm, derfor skal vi bruke mer. Vi har høye priser, derfor skal vi knytte oss tettere til markeder med enda høyere priser. Og vi bygger et samfunn som blir stadig mer avhengig av en ressurs vi samtidig gjør knappere.

Så får vi bare omstille oss – mindre komfort, høyere kostnader og større forbruk, alt pent pakket inn som bærekraft. Det grønne skiftet skulle gjøre oss til et foregangsland, men det er ikke alltid lett å se om vi egentlig leder an, eller bare løper først inn i noe vi ikke helt har oversikt over.

For i praksis har vi kanskje gjort noe ganske enkelt: vi har elektrifisert alt – og samtidig gjort oss helt avhengige av at ingenting svikter - noensinne. Og hvis fjellvettreglene fortsatt gjelder også her nede i lavlandet, er dét kanskje den viktigste påminnelsen våre politikere bør ta til seg: Vend i tide, det er ingen skam å snu!