Herold

Debatten om byrådsmodell i Tromsø handler ikke bare om å være for eller mot parlamentarisme. Den handler om et mer grunnleggende spørsmål:Hvem er det egentlig som styrer Tromsø kommune?

Det spørsmåletbør det være mulig å stille uten at man straks plasseres i en bestemt politisk leir. For den jevne innbygger kan det være vanskelig å gjøre stort annet enn å heie på, eller vise misnøye med, en ordfører og en administrasjon som for mange fremstår fjern.

Byråd er ingen mirakelkur. Det gir ikke automatisk bedre økonomi, bedre tjenester eller klokere politikere. Erfaringene fra Tromsøs forrige byrådsperiode må selvsagt tas med. Kostnadene må synliggjøres. Risikoen for mer lukkede prosesser og skarpere politiske fronter må diskuteres ærlig.

Men dagens formannskapsmodell bør heller ikke fredes.

I dag er det vanskelig å plassere ansvar utover en ordfører som ikke stiller til debatt, eller en administrasjon der man i møte med kritikk stokker om på stillinger før man rekker å stave ordet “spesialrådgiver”. Det handler ikke om å mistenkeliggjøre kommunalt ansatte, men om å spørre hvem som faktisk har ansvaret når kommunen ikke leverer.

Rødt argumenterer som om debatten om byråd først og fremst handler om høyrepolitikk, lukkede dører og velferdskutt. Det kan være effektiv retorikk, men det svarer ikke godt nok på hovedproblemet: I dagens modell blir ansvaret ofte for uklart.

Men Ap slipper heller ikke unna. Partiet som gjerne vil være styringspartiet, har i Tromsø altfor lenge fremstått mer opptatt av å forsvare posisjonen enn av å rydde opp i selve styringsproblemet. Når kommunen går med store underskudd, tilliten svekkes og ordføreren ikke møter til nasjonal debatt om økonomien, holder det ikke å skyve vanskelige spørsmål foran seg med henvisning til rammer, prosesser og nye utredninger.

Da må styringspartiet faktisk styre.

HOGNE BERG JENSEN, bio

Og la oss være ærlige: Dersom Tromsø havner i ROBEK, og det kommer harde kutt, hvem skal da stå til ansvar? Ordføreren? Formannskapet? Kommunestyret? Utvalgene? Kommunedirektøren? Administrasjonen?

Alle har litt ansvar. Til slutt blir det vanskelig å se hvem som faktisk eier styringen.

Det er et problem i gode tider. I en økonomisk krise som nå er det kritisk.

Rødt peker på skolestruktursaken som et eksempel på at formannskapsmodellen fungerer, med folkemøter, åpen prosess og stort engasjement. Det er et godt poeng. Åpne prosesser er viktige, og de må tas vare på uansett styringsmodell.

Men folkemøter og høringer er ikke forbeholdt formannskapsmodellen. Det er ingen grunn til at byråder med ansvar for ulike områder ikke skulle kunne gjennomføre lignende prosesser. Informasjon om hvordan vedtak påvirker folk flest, er nyttig for alle politikere, enten de sitter i et formannskap eller et byråd.

Også en kommune med byråd kan ha åpne prosesser, mediedekning og grundige saksgrunnlag. Det avgjørende spørsmålet er hvem som til slutt må stå ansvarlig for prioriteringene, gjennomføringen og konsekvensene.

Der har både Rødt og Ap et svakere svar.

Rødt har helt rett i at byråd kan koste mer. Flere heltidspolitikere og rådgivere er ikke gratis. I en kommune med trang økonomi er det et tungt argument. Men vi bør også spørre hva uklar styring koster.

Hva koster det når vedtatte tiltak ikke følges godt nok opp? Hva koster det når økonomien glipper, mens ansvaret drukner i forklaringer om prosess, rammer og administrativ oppfølging?

I en krise kan dårlig styring også bli dyrt. Det har Tromsø erfart over ganske mange år.

Derfor blir det for enkelt når Rødt peker på staten, fortiden og kostnadene ved byråd, men i mindre grad svarer på hva de vil gjøre med det viktigste problemet i dagens modell: at makt og ansvar ikke alltid henger tydelig nok sammen.

Og det blir for passivt når Ap, som faktisk har hatt ordføreren og styringsansvaret, opptrer som om spørsmålet om styringsmodell helst skal forsvinne av seg selv. Når debatten kommer, møtes den for ofte med taushet, sideblikk til staten eller nye forklaringer på hvorfor akkurat dette ikke er riktig tidspunkt å diskutere ansvar på.

Men når er riktig tidspunkt, hvis ikke nå?

Hvor ble det av styringspartiet Ap? Hvor er viljen til å se på om dagens modell faktisk gir Tromsø den politiske kraften, oversikten og gjennomføringsevnen kommunen trenger?

UiT evaluerte Tromsøs tidligere parlamentarisme og pekte på svakheter ved modellen slik den faktisk var utformet. Nettopp derfor blir det for enkelt å late som valget står mellom dagens formannskapsmodell eller en blåkopi av byrådet fra 2011–2016. Dagens debatt kretser altfor ofte om den modellen Tromsø hadde, ikke den Tromsø kunne hatt.

Det er en viktig forskjell.

Kanskje var Tromsøs forrige byrådsmodell for dyr. Kanskje var den for lukket. Kanskje var den for dårlig balansert mellom posisjon og opposisjon. Men da burde spørsmålet også være om en bedre modell kunne utformes, ikke om hele diskusjonen skal legges død fordi forrige forsøk ikke var godt nok.

Poenget er ikke at Tromsø nødvendigvis må innføre byråd. Det kan godt hende konklusjonen etter en grundig debatt blir at formannskapsmodellen fortsatt er best. Men da må den forsvares med mer enn at alternativet har svakheter, og at man for ti år siden ikke fikk det til å fungere godt nok.

Inntrykket er at Rødt og samarbeidspartnerne den gang var mer opptatt av å reversere styringsformen enn å undersøke om den kunne forbedres. Hvem vet, kanskje en byråd fra Rødt faktisk ville vært i stand til å gjennomføre flere av sine hjertesaker enn partiet har fått til som juniorpartner i dagens koalisjon.

Det samme spørsmålet bør Ap stille seg. Kanskje en tydeligere styringsmodell også ville tvunget Ap til å eie sine egne prioriteringer mer åpent, i stedet for å lene seg på kompromisser, administrativ oppfølging og uklare ansvarslinjer.

Vi trenger en ærlig vurdering av begge modeller.

Hva fungerer i dag? Hva fungerer ikke? Hvorfor blir ansvarslinjene uklare? Hvordan kan politisk gjennomføring styrkes og gjøres mer helhetlig? Hvordan sikrer vi åpenhet, samtidig som noen faktisk må eie beslutningene? Og hvordan sørger vi for at kommunen også står i upopulære, men nødvendige, avgjørelser i tiden som kommer?

Byrådsmodell kan gi tydeligere ansvar, men også høyere kostnader og mer konflikt. Formannskapsmodellen kan gi bredere involvering, men også gjøre ansvaret mer diffust. Det er nettopp derfor debatten bør være mer nyansert enn Rødt legger opp til, og mer offensiv enn Ap virker komfortabel med.

Tromsø står i en krevende situasjon. Økonomien er presset. Investeringsbehovene er store. Tilliten til styringen er svekket. Da bør ingen styringsmodell være fredet på forhånd.

Ikke byrådsmodellen. Ikke formannskapsmodellen.

Det minste innbyggerne kan forvente, er at politikerne tør å diskutere hvordan kommunen faktisk styres, uten å låse seg til gamle fronter fra 2015, peke bort fra rådhuset hver gang debatten blir ubehagelig, eller gjemme seg bak dagens system fordi det er mest behagelig.

Rødt må gjerne være skeptiske til byråd. Ap må gjerne mene at dagens modell fortsatt er best. Men da bør begge svare tydeligere på dette:

Hvordan skal ansvaret i Tromsø kommune bli klarere enn det er i dag?