Herold

NÅR ARBEIDSTAKERE blir syke, skal de ikke samtidig måtte bekymre seg for om pengene kommer tidsnok til å dekke husleie og mat. Likevel er det nettopp dette som skjer for altfor mange. Forsinkede sykepengeutbetalinger har utviklet seg til et alvorlig samfunnsproblem. Nå må staten rydde opp. Streiken i hotellnæringen handler ikke først og fremst om lønn – den handler om trygghet. Når ansatte risikerer å stå uten inntekt i ukevis etter sykdom, blir det et kjernepunkt i oppgjøret. Denne konflikten kunne og burde vært unngått.

LOKALT ER ikke streiken – foreløpig. Men på sikt kan det skje.

DAGENS SYSTEM skyver risiko over på den enkelte arbeidstaker og på små og mellomstore bedrifter. Etter 16 dager er det staten som overtar ansvaret, men utbetalingene fra Nav kommer ofte sent. Mange arbeidsgivere har ikke økonomi til å forskuttere sykepenger over tid. Dermed havner ansatte i en økonomisk limbo. Det er en sak som kan ramme en bransje ofte med små og økonomisk svake bedrifter

DET REISER et betimelig spørsmål: Skal næringslivet fungere som utlånsbank for en styrtrik stat?

VI HAR sett at det finnes alternativer. Under koronapandemien ble systemet snudd på rekordtid. Etter klare pålegg fra regjeringen ble sykepenger og dagpenger utbetalt nærmest umiddelbart. Det som tidligere tok uker, tok plutselig dager. Staten viste handlekraft – fordi den måtte.

HVORFOR GJELDER ikke den samme handlekraften nå?

DET ER vanskelig å akseptere at syke mennesker skal bære kostnaden av et tregt byråkrati. Enda vanskeligere er det å forstå hvorfor regjeringen ikke allerede har grepet inn. Med tydelige styringssignaler til Nav kunne mye av problemet vært løst. Streiken i hotellsektoren er et symptom på politisk passivitet. Under pandemien baserte hurtig utbetaling fra Nav seg på et tillitsbasert system. Hvis man under kontroll ser at noen har misbrukt systemet, må det ligge et krav om umiddelbar tilbakebetaling.

DETTE HANDLER om grunnleggende økonomisk trygghet. Når inntekten faller bort, må systemet fungere umiddelbart. Alt annet undergraver tilliten til velferdsstaten.

STATEN VET hva som skal til. Den har gjort det før. Nå må den gjøre det igjen.

FORSINKELSEN MÅ bort – ikke i morgen, men nå.