Herold

Innlegget fokuserer på effekten av EU/ACERs klimapolitikk på global CO2. Realismen i de ekstreme målene for utslippsreduksjoner vurderes ut ifra et systemteknisk perspektiv. Kvaliteten på det faglige grunnlaget avgjør troverdigheten til hele premisset for elektrifiseringen.

Følgelig oppnås innsikt og kunnskap om det er berettiget

Beslutningene fra EU i høst om handelsrestriksjoner på ferrolegeringer er sterkt knyttet til energipolitikk (klimapolitikk). Dyr EU-kraft gjør at metallindustrien ikke kan konkurrere. Det frie markedet «sprakk», beskyttelsestiltak etablert, grunnprinsipper pulverisert! «Karma»!

Marked hjelper lite uten konkurranseevne. Kraftkrevende næringer er utsatte først. Norge har «kald og lang vinter», en naturgitt konkurranseulempe. Er det best med eget handlingsrom eller å følge EUs energipolitikk slavisk?

Situasjonen

Ifølge europeiske og norske strategier skal «alt» innen «ACER» elektrifiseres. At «El» er nullutslipp er kronargumentet! Påtrykk for mer fornybarkraft er hovedstrategien.

Men, «djevelen ligger som kjent ofte i detaljene», elektrifisering ikke unntatt.

Klimarelevante svar oppnås kun ved å se på hvordan vind/sol, gass/kull, vann/kjerne opptrer sammen i systemet. Å betrakte «vind og sol» isolert sett («vanlig øvelse») gir ingen relevante klimasvar. Det er summen av CO2-responsene i ACER-systemet, et eller annet sted, på økt lokalt kraftbruk, som er grenseoverskridende klimabestemmende. Kullkraften er den svarte ulven for CO2-avtrykk, mer enn det dobbelte av gasskraftens. Vann/pumpekraft er begrenset.

Tankeeksperiment

«Tenk at vi bytter ut alle fossilbilene i ACER-landene med direkte elektrifiserte elbiler over natta som et eksempel på raskt økt kraftbehov. Det krever ca. 1250 TWh med ny kraft som må etableres tvert for å sikre transporten. Sol og vind er utnyttet fullt ut allerede og alltid prisgitt tilfeldigheter, på kort sikt ikke mer å hente. Tilgang til mer gasskraft er heller ikke en enkel affære. Norge eksporterer maksimalt, lagre og påfyll av ny gass er begrensede. Å etablere nok kjernekraft vil ta tiår. Konsekvensen er at vi dessverre er tvunget til å bruke den tekniske kapasiteten til kullkraftverkene, inkludert de nedlagte. Kullkraften blir samfunnets redning.

Dette illustrerer hva som skjer med CO2-utslippet «klimaresponsen» når vi øker kraftbehovet innenfor ACER for fort. Med dagens oppskrift «mer av alt - nå» er vi der! Kullkraften («sistekraften») følger og dekker totalbehovet, fordi vi må.

«Hvor fort kan vi da egentlig øke kraftbehovet» uten at det vil skje? God gammel sunn fornuft tilsier at vi må sette fokus på det som heter «tæring etter næring», dvs. å vite (!) hva som er sistekraftens CO2 som følger av total elektrifisering, til enhver tid! Men, ingen styrer det og det ser ikke ut som om vi har tid til det heller? «Økonomene» tenker uansett annen optimalisering!

Ved raske økninger …

Det kan være f.eks. elektrifisering av offshore plattformer fra land eller raskt økende antall kraftkrevende datasentre eller transporten. Det er totalen som teller!

Equinor hevder at elektrifisering av Brage-Granefeltet vil kutte 380000 tonn CO2 i året ved å bytte ut gasskraftverk offshore med kraft fra land, hvis realisert. Men, sett i konsekvens-perspektivet over, når dette fører til økt bruk av sistekraften fra kull i «andre enden» av systemet, produsert med omtrent samme effektivitet, blir det reelle CO2-utslippet fra sistekrafteffekten alene omtrent det dobbelte, ca. 760000 tonn! Betenkninger rundt dette synes fraværende i maktens korridorer. Vi flytter gjerne utslippet ut av landet og det nasjonale regnearket. Ikke ulikt Ibsens «livsløgner», realitetsvegring – på systemnivå!

Konsekvenser og risiki

Kullkraften er dessverre responsen i kraftsystemet også på forhold som har med fornybarkraftens ustabilitet og uforutsigelighet å gjøre. Vi kan ikke dekke totalbehovet over tid med bare fornybarkraft. Det kan man enkelt erkjenne i og med at det fortsatt er behov for utstrakt bruk av gasskraft og kullkraft.

Problemet løses heller ikke ved å etablere stadig mer fornybar, dvs. følge rådende strategi.

Kardinalproblemet med ustabil asynkron kraft er at variasjoner og knapphet er såkalte «iboende» egenskaper. Det vil alltid være perioder det enten ikke blåser eller er sol. Man kan ikke «bygge» seg ut av det med møller og paneler. Ny ustabil kraft må derfor alltid følges av tilgang til tilstrekkelige mengder ny dynamisk kraft for stabilisering i nuet, regulerbar støtte, og ny innfyllingskraft for bortfall over lengre tid.

Et energisystem med økende andel fornybarkraft vil trenge økende mengder innfyllingskraft. Bortfall av kapasitet fra 1 million møller har større konsekvenser enn av 1000. Konsekvenser ved bortfall av store havvindparker er et eksempel på fremtidig risiko. ACER bør derfor være svært forsiktig med å øke kraftbehovet, fordi et stort system betyr risiko for større CO2-utslipp. Vi må alltid ha like mye styrbar «innfyllingskraft» tilgjengelig som den samlede vind- og solkraften. Det er selve «garantien»! Mengdene som trenges øker med større andel vind- og solkraft i systemet. Det følger store «usynlige» ekstrakostnader med «dobbel dimensjonering».

Land som Spania og Tyskland har svært høyt forhold mellom variabel og stabiliserende kraft og lever i et regime med høy risiko og konstant behov for store mengder innfyllingskraft ved bortfall pga. vær og vind. Dette ser vi til dels daglig gjennom de høye og varierende strømprisene i sør og øst (NO1 og NO2), som visualiserer knapphets og CO2-respons fra innfylling.

Dynamikken i energisystemet er ikke ulik lommebok og økonomi. Når man har brukt opp lønna «fornybar», må man låne til høye renter («innfylling»). Det er dyrt og kan betraktes som pengebalansen med sine begrensninger og tilsvarende uønskede konsekvenser.

Oppsummering

Innlegget har pekt på den «grønne omstillingens» tekniske begrensninger og «skiftets» eget CO2-utslipp. Klimamål og retorikk henger faktisk dårlig sammen med det faglige grunnlaget!

Det totale kraftbehovet i ACER bør derfor ikke økes før kullkraften er faset ut og gasskraften overtar rollen som sistekraft. Det skiftet hadde halvert CO2-konsekvensene av sistekraften! I dag kommer ny kraft som regel i tillegg til den eksisterende og ikke som et skifte («bytte ut»).

Reduksjon i det totale kraftbehovet reduserer sistekraftens CO2! Det skjer i dårlige tider. Effektivisering, sparing og varmepumper gjør det samme!

Å bytte ut konvensjonell teknologi med elektrifiserte versjoner som går på sistekraft virker mot sin hensikt. CO2-utslipp fra energikjedene for kull er større enn fra diesel og bensin. De største globale CO2-avtrykkene følger av teknologi der ingen fossil teknologi byttes ut, som datasentre og batterifabrikker. Når (hvis) gasskraften blir sistekraft blir det hensiktsmessig å fase ut bensin og diesel så raskt som mulig. Å minimalisere CO2-utslipp krever en tidsplan med milepæler, ikke som i dag basert på usystematisk suboptimalisering.

For å minimalisere CO2-utslippene fra sistekraften MÅ man unngå å øke kraftbehovet fra nå, inntil trygg og moderne karbonfri kjernekraft kan fases inn for å redusere mengden ustabil fornybarkraft. Da sparer man samtidig unødvendig «forbruk» av verdifulle naturarealer. Etter kull-olje-gass må vi uansett ha mye mer kjernekraft.

Det finnes ikke energilagringsteknologi med kapasitet nok til å håndtere «værustabilitet». Et økende kraftbehov og system med større andel ustabil kraft øker derfor risikoen og problemet. Dersom «vind og sol» faller bort 10 uker trenger man ca. 400 TWh «innfylling». Det kan man finne i ca. 5 milliarder (!) fullt oppladede elbilbatterier! Ingen realisme i storskala!

Utfyllende: De som er interessert i mer innsikt og forståelse for hvordan CO2-utslipp fra elektrifisering kan minimaliseres, som inkluderer e-H2, e-NH3, e-hydrokarboner, i en plan og et tidsperspektiv, kan finne det i den populær-vitenskapelige boken «Electrification today increases CO2emissions».* Subtitle*«Hydrogen increases the problem. Only modern nuclear power may solve it». av Per Eidsvig, Siv. ing. Teknisk fysikk (NTH) og Rune Lødeng, Dr.ing. i Ind. kjemi (NTH).

• at vi ofrer natur og budsjetter (velferd).
• å innføre dyre løsninger («bil-diskriminering», el-busser, el-ferger, el-skip) og krav til «el-hva-som-helst», alt som gjøres dyrere basert på CO2-argumenter.

• å øke energikostnader systematisk for industrien, andre næringer og folk flest

• Hvor fort kan det totale kraftbehovet i ACER økes uten at CO2-utslippene øker?

• Samspillene, hvordan påvirker mengdeforholdet mellom variabel vind/sol og dynamisk kraft i systemet som helhet den reelle CO2-responsen?

• Hva er CO2-konsekvensene av «sol og vinds» bortfall og variasjoner?

• Å øke kraftbehovet for raskt er ikke klimavennlig!