Herold

Det kan være at vi alle er redusert til en gjeng appekatter.

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ...»

Normalt bør man, ikke minst hvis man jobber i Avisa Oslo, holde seg for god til å begynne en artikkel med denne mildt sagt berømte - og utslitte, første setningen i Knut Hamsuns debutroman fra 1890.

Ikke desto mindre gikk jeg, høyst ufrivillig, og gjentok denne klisjeen i mitt indre mens jeg vandret rundt i sentrum mandag ettermiddag.

Det må sies:

Jeg manglet ikke mat.

Men jeg manglet noe annet:

Appene mine.

Få de tilbake!

Der og da hadde jeg, så ufornuftig det enn ville ha vært å gjøre det, gladelig byttet bort mat, og i grunnen det aller meste, mot å få tilbake appene.

Denne ulykksalige tid som artikkelen skal fortelle om, begynte på lørdag.

Mens min bedre halvdel og jeg var ute på en turné rundt om i byens mange møbelbutikker, fordi vi om en drøy måned skal flytte fra et romslig hus til en klart mindre omfangsrik leilighet, fra Kampen til Ensjø (så nær Kampen som du kommer på Ensjø, da).

Ute på Skøyen, og senere på Alna, mens vi saumfarer det rike utvalget av mindre møbler Bolia og Skeidar og Expo Nova og hva de nå heter alle sammen, begynner mobiltelefonen å oppføre seg uønsket og klanderverdig, den slår seg stadig av selv om ingen har bedt den om det.

Jeg begynner å vurdere hvorvidt det er smart å oppsøke Eplehuset i Storgata, eller andre som skal vite hvordan en Iphone skal vende tilbake til seg selv, men panikken hadde foreløpig ikke vokst seg stor nok til å vinne over jakten på nytt spisebord.

Svakt fundert

Dette skulle vise seg å være en svært svakt fundert beslutning.

For søndag var det full stopp.

Min mobiltelefon hadde forlatt denne verden og var på vei til å møte sin Skaper. (Steve Jobs?)

Jeg raste ut døren, med kurs for jobben. Der er det en «lånetelefon» jeg kan bruke inntil jeg får en ny. Jeg skal til og kaste meg på den første og beste sparkesykkelen jeg ser. Det tar bare drøyt fem minutter fra Kampen til Tollgaarden i Schweigaards 15, der Avisa Oslo har sine redaksjonslokaler.

Men du får ingen sparkesykkel uten en fungerende telefon. Du får verken bestilt, betalt og aller minst kjøre med den hvis ikke mobilen er opp og slår. Man er blant dem som har utviklet et dypt og uverdig avhengighetsforhold til den elektriske sparkesykkel. Voi? Ryde? Bolt? Bring it on home!

Hva gjør jeg nå?

Jeg kan ikke ta bilen. Det vil ikke ta seg ut. Det er for kort, og ikke vet jeg hvor jeg skal parkere. T-banen fra Tøyen? For å kjøre ett stopp ned til Grønland? Uten telefon har jeg ikke Ruter-appen. Selger de fysiske billetter på Narvesen på Tøyen? Er kiosken åpen? Finnes i det hele tatt denne muligheten lenger?

Jeg gårtil Tollgaarden! Av sted, til fots!

Det funker ganske greit å få skiftet sim-kort og få lånetelefonen til å ringe og motta samtaler. Det går fint å komme på internett også. Eposter får jeg tilgang til. Og jeg kan ta bilder.

Men så er det slutt.

Jeg greier ikke å huske koden til Apple ID, og dermed ICloud.

Herfra går det utforbakke.

Eksistensiell krise

Hele veien ned til det som minner til forveksling om en eksistensiell krise.

Jeg ber nemlig om å få skifte passord på Apple-kontoen. Det skulle jeg nok ikke ha gjort. Her burde jeg nok tatt meg mer tid til å prøve å huske, eller finne, denne koden.

For ikke lenge etter min etterspørsel, tikker følgende inn i innboksen:

«Kjære EIRIK MOSVEEN,

En forespørsel om kontogjenoppretting forApple-kontoen din ble sendt fra en iPhone 19. april 2026 klokken 13:28:23 GMT+1».

Og:

«Du vil motta en tekstmelding eller telefonsamtale på dette nummeret når kontoen din er klar til gjenoppretting 22. april 2026 klokken 13:28:23 GMT+1».

«Smarttelefon», my ass!

Tre døgn?!

72 timer!?

Nøyaktig på sekundet 72 timer, for godt mål.

(Samme dag jeg mottar denne eposten, går toppsjefen i Apple, Tim Cook, av - foreløpig uten at jeg kan påstå at det er noen sammenheng).

Vet folk dette?

Er Apple-koden sisteskansen før barbariet?

Unntakstilstand

Mandag ettermiddag, 24 timer inn i denne unntakstilstanden, kunne man se en slukøret mann gå langs Schweigaards gate fra jobben til Eplehuset i Storgata. Der ble jeg høflig henvist til Eplehusets Servicesenter ved Kirkeristen. Det måtte da finnes en måte!

Servicen var det ingenting å si på. Problemet var at det tok ekspertene her inne under fem minutter å fastslå at det fantes ingen løsning overhodet på min grelle situasjon, at jeg ville være fortapt også de neste 48 timene, jeg måtte bare pent vente på Apples tekstmelding eller telefon. De hadde ikke hjerte til å ta betalt av meg.

Den nedslående beskjeden fikk meg til å traske opp til Møllergata, til Big Dipper. Her så jeg for meg at jeg kunne finne en slags trøst. Men nei. Jeg fikk meg ikke til å kjøpe noe. Hadde dette sammenbruddet gjort at jeg mistet lysten, kanskje til og med evnen, til å kjøpe vinylplater?

Eller hadde det sammenheng med at appen som regulerer høreapparatet mitt befinner seg i en sky et sted jeg ikke vet hvor er? At jeg ikke er i stand til å høre etter?

Vipps er borte! Messenger! BankID! Bankkontoen! Instagram! Spotify! Snapchat! Hele kontaktlisten på telefonen! Og sikkert mye mer som jeg har fortrengt.

Nå merket jeg at jeg manglet den nødvendige motivasjonen til å gå fra Møllergata og hjem til Thorbjørn Egners plass på Kampen. Og sparkesykkel er jeg jo nektet adgang til nå.

Jeg bestemte meg for å ta banen fra Stortinget. Men jeg trengte en ikke-digital billett. Nedgangen fra Lille Grensen tok meg til kiosken som ligger ved rulletrappene. Men Mix her selger ikke fysiske billetter. Det gjorde derimot Narvesen ved Egertorget. (Hvis du kommer i samme situasjon som meg: Du får kjøpe (en dyrere enn på appen) billett på bussen, men bare hvis du har kontanter - på trikk og bane får du ikke kjøpt noe i det hele tatt).

«Akustisk» billett

Jeg var uforberedt på at Ruters «akustiske» billett var i papir, og jeg fikk meg ikke til å spørre mannen som solgte meg den hva jeg skulle gjøre nå. Det var for pinlig allerede.

Var det ikke slik at billetten måtte aktiveres eller noe sånt?

Men hvor var alle automatene? Hvis du var på Stortinget stasjon mandag ettermiddag, og så en mann (58) hvile- og retningsløst gå rundt på området og så etter noe ingen andre lette etter, var det mest trolig meg du så.

Til slutt bare går jeg inn på en vogn, forberedt på å bli tatt i kontroll. Og der var automatene som aktiviserte billettene!

På banen satt jeg stille og forbannet hvilken makt big tech har fått over oss alle, men særlig meg.

«Evig eies kun det tapte», fastslo Henrik Ibsen i «Brand» fra 1866, et sitat som er minst like utslitt som Hamsuns åpning av «Sult» et par drøye tiår senere.

Store norske leksikon forklarer: «Det betyr at det du har mistet, er det eneste du kan beholde for alltid, fordi minnet om det ikke lenger kan forandres eller ødelegges av tid. Det tapte blir en uforanderlig del av din historie og sjel».

I hvert fall fram til onsdag 22. april klokken 2026 klokken 13:28:23 GMT+1.

I dag ville Henrik Ibsen ha skrevet:

«Evig eies kun det appte».

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Som loppedame i mange år, blir jeg stadig hissigere på én gjeng

Fikk endelig teste snarveien: Åh, som jeg har savnet

Fikk endelig teste snarveien: Åh, som jeg har savnet dette!

Når Mímirs trusler i fylla avslører splittelsen i Rødt