Herold

Nå er det bekeftet: At den regelstyrte verdensordenen er under angrep, er ikke bare en følelse. Det er en realitet.

Amnesty International slapp tirsdag sin årvisse rapport om situasjonen for menneskerettighetene i verden. Det er dyster lesning og det brukes svært harde ord. Amnestys Norge-sjef, John Peder Egenæs, oppsummerer rapporten med at vi har fått et system som systematisk undergraver folkeretten og menneskerettighetene. Begrep som «en verdensorden for rovdyr» blir brukt om den dramatisk endrede situasjonen.

Det mest skremmende ved rapporten er at det er holdepunkter for at endringene nå ikke bare skjer i det stille og i det små, men at det pågår et raskt og dramatisk angrep på både folkeretten og menneskerettighetene. At store, frie stater, som tidligere har vært med på å sikre en form for internasjonal rettsorden, er med på dette, er ett av faresignalene. USA får for eksempel kritikk for 150 drap som er skjedd i Det karibiske hav, uten lov og dom. Ytringsfrihetsangrepene mot universiteter og forverret situasjon for LBGTI-befolkningen, særlig transpersoner, blir også tatt opp i rapporten.

144 land er med i oppsummeringen, inkludert Norge. Ingen slipper unna kritikk. Norge får for eksempel anmerkning for å innføre en minerallovgivning som ikke sikrer urbefolkningens rettigheter godt nok. Likevel er det verken Norge eller USA som er verstingene i Amenestys gjennomgang. På den lista er det fortsatt autoritære diktaturstater som Nord-Korea, Kina, Russland, Iran og Afghanistan som befinner seg. Der handler det om tortur, drap, dødsstraff og forfølgelse. Det handler om fullstendig mangel på ytrings- og pressefrihet og det handler om grov kvinneundertrykkelse.

Problemet når land som USA i stadig mindre grad bryr seg om å ha det ryddig i eget hus, så vil dette også gi verstingene argumenter for å holde sine jernnever over innbyggerne sine. Og det vil stadig stå færre land igjen til å snakke opp de internasjonale organisasjonene og snakke ned overgrepene.

Amnestys årsrapport bekrefter den dystre utviklingen for menneskerettighetene vi også ser hos andre organisasjoner som følger utviklingen nøye. Pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser, er ett eksempel.

Enighet om grunnleggende prinsipper på tvers av landegrenser, er en forutsetning for å kunne så tilbake og snu trenden. Det er selvsagt vanskelig for enkeltmennesker å gjøre noe med dette i de mest blodige diktaturene, men i andre land kan innbyggerne bidra til å slå tilbake gjennom frie valg og åpne diskusjoner. Faktisk ser vi tendenser til dette noen steder, så alt er ikke bekmørkt.