Det er sjelden jeg har lest en så inntrengende god bok om barnløshet.

«Gravid. Det er et ord jeg egentlig ikke bruker, et ord jeg har unngått i flere år allerede. Det stikker og svir, det gjelder aldri meg. Ikke før nå.»

I 2017 ble Maren Ørstavik gravid etter at hun og ektemannen Øystein K. Langberg hadde forsøkt å få barn i tre år, oppsøkt tre klinikker og hatt ni IVF-forsøk – det som tidligere het prøverør.

Som tittelen tilsier gikk heller ikke dette niende forsøket bra. Etter to dager hugger det til i magen hennes; «embroyet gir opp», skriver Ørstavik med det inntrengende gode billedspråket som gjennomsyrer boka.

13 forsøk - en fortelling om håp, skam og ufrivillig barnløshet

Maren Ørstavik og Øystein K. Langberg

Sakprosa

«Inntrengende god»

«Vasset i skam»

Ørstavik lurer på hva hun kan ha gjort galt. Var det et rått egg i sausen på restauranten der de spiste noen dager før? Motellrommet som kanskje var litt rufsete?

«Jeg vasset i skam. Den kleine tenåringsskammen, skammen over at noen andre skal vite at jeg ligger med kjæresten min. For barn eller ikke, dette handler også om sex. Men også en dypere skam, en som gnagde på en sårere del av meg. En skam over at kroppen min ikke klarte dette, ikke greide denne enkle oppgaven som alle klarer. Hva slags kvinne var jeg egentlig, hvis den kvinnelige hovedfunksjonen i meg var kaputt?» spør Ørstavik.

Mange av de 13 forsøkene foregikk i USA der Langberg jobbet som utenriksreporter for Aftenposten. Det gode var at ingen andre visste hva de holdt på med; egguttak, sæduttak, telling av embroyer, aborter og negative tester.

Tilsammen ble det 13 IVF- og donorforsøk med 230 befruktede embroyer.

«Det hadde gått opp for meg at å stifte familie for oss ikke kom til å bli noe kjærlig og intimt, noe som kun angikk Maren og meg. Dette løste seg ikke med to−tre turer på fertilitetsklinikken. Leger, innvending ultralyd, kredittkort og sædprøver. Mange hundre tusen kroner» skriver Langberg.

De er ikke alene. Ufrivillig barnløshet rammer over 10 prosent av alle norske par. Årsaken er likt fordelt mellom kjønnene – men det er en gruppe på 10- til 15 prosent med såkalt «uforklarlig infertilitet».

Det var i denne siste kategorien ekteparet havnet etter år med forsøk og intime undersøkelser.

Unngikk gravide og babyer

Ekteparet forteller sine versjoner i annethvert kapitel. Dette skaper både dybde og perspektiv – spesielt fordi de begge er så gode skribenter. Hennes versjon handler om intense smerter, hormonsprøyter, følelsen av å ikke være kvinne, hvordan hun beskytter seg mot alle som får barn.

Hun unngikk etterhvert alt som luktet graviditet og baby, slettet Snapchat, utestengte alle som prøvde å bry seg og skrudde av alle varsler som fikk henne til å tenke på andres barn. Igjen med dette virkelig påfallende nærværende billedspråket. Av de sterkeste er der hun er gravid, og får beskjed om at fosteret ikke har hjertelyd, men at fødselen skal være naturlig.

«Er man gravid når man går rundt med et dødt foster?» spør hun seg selv, etter at hun har fått beskjed om at hjertet til barnet ikke slår mer: «Dødt, ifølge legene, men jeg klarte ikke helt å gå med på det. Jeg hadde følt meg så tom, lengtet etter å fylle kroppen min med liv, et nytt liv. Men dette, hva var det? Var jeg gravid eller ikke? Var det en baby der inne eller ikke? Var den død − eller noe annet?»

Og så – etter noen dager skjer aborten. Badet dekkes av blod, hun har intense smerter, ingen smertestillende hjelper. Ektemannen er et hjelpeløst vitne til sin kones lidelse.

Etter fem år blir de to endelig foreldre til både et og to og etterhvert tre barn – helt uten hjelp – og attpåtil mens de forberedte et forsøk med en sæddonor. Det er visstnok ikke så uvanlig, ifølge legen de den gang hadde.

Denne intense og inntrengende fortellingen har altså en lykkelig slutt. Det gjør oss lesere godt, men kan nok være en prøvelse å lese for par som aldri lykkes. For er noe denne boka viser, så er det hvor takknemlig en burde være for sine barn.