Herold

Den britisk-israelske historikeren Avi Shlaim mener Norge må gjøre mye mer for å hjelpe palestinerne. Spesielt i ly av Norges rolle i Oslo-prosessen.

Forrige uke deltok den irakisk-israelsk-britiske jøden, historikeren og forfatteren Avi Shlaim på et seminar i Oslo der Oslo-prosessen mellom palestinere og israelere - med Norge som tilrettelegger - ble diskutert med kritisk blikk.

- Det er bra at Norge anerkjente Palestina og jobber for FN-organisasjonen UNRWA, men Norge bør gjøre mye mer for palestinerne. Spesielt med tanke på deres rolle i Oslo-prosessen, som må ses på med nye øyne, sier Avi Shlaim til Dagbladet.

- Fulgte Israel

Den energiske 80-åringen Shlaim er professor emeritus ved universitetet i Oxford, og tilhører Israels «nye historikere».

De går alle hardt ut mot staten Israels fortelling om hvordan landet ble etablert.

- Vi gikk gjennom historiske israelske dokumenter, både fra stat og IDF (Israels militære). IDF betyr Israels forsvarshær, men har vist seg å være det stikk motsatte, sier Shlaim.

Dette er Avi Shlaim:

• Israelsk-irakisk-britisk jøde og historiker.
• Emeritus professor ved universitetet i Oxford, kjent som én av Israels «nye historikere».
• Født i Bagdad, Irak. Familien flyttet til Israel da han var fem år.
• På 1980- og 80-tallet gikk han gjennom avklassifisert arkivmateriale i Israel. Utfordrer Israels narrativ om 1948-krigen og landets forhold til den arabiske verden.
• Skrevet en rekke bøker.
• Sterkt kritisk til staten Israels politikk mot palestinerne. Mener Israel begikk folkemord i Gaza og at det pågår etnisk rensing på Vestbredden.

Siden 1980-tallet har Shlaim forsket på Israels rolle i Midtøsten.

Han har fremdeles israelsk statsborgerskap, men er iført Palestina-pin og -armbånd.

- Norge er veldig stolte av å ha forhandlet fram Osloavtalen i september 1993. Og har vært stolte siden. Men Norge fortjener ikke rosen, noe arbeidet til Hilde Henriksen Waage har vist, sier Shlaim.

Han fortsetter:

- Waages arbeid viser at Norge ikke hjalp palestinerne. Ja, de var tilretteleggere og ikke forhandlere, men Norge fulgte den israelske linja og tillot Israel å presse palestinerne til å gi fra seg mer og mer. Nordmennene sa til slutt til palestinerne at sånn blir det: Aksepter eller dra, sier historikeren.

- Isolerte og impotente

Han sier videre at «palestinerne var isolerte og impotente».

- Og Norge hjalp dem ikke. Norge hjalp Israel - og sviktet palestinerne. Osloavtalen var ikke en løsning på konflikten, men en felle for palestinerne. Og Norge var medansvarlige, sier historikeren.

Han mener at Norge må gå gjennom Osloavtalen på nytt.

- Nå er det jo dukket opp mange nye dokumenter i Rød-Larsens kjeller. Om det er alle, vet vi ikke, men Norge må granske hele prosessen på nytt. Og de bør gjøre alt for å hjelpe palestinerne i fortsettelsen, spesielt med tanke på hva de gjorde i Oslo-prosessen, sier han.

Elden: - Ikke overraskende

Terje Rød-Larsen var en nøkkelperson i prosessen. Hans advokat, John Christian Elden, svarer følgende om kritikken på vegne av sin klient:

- Det er ikke overraskende at det er ulike politiske vurderinger av fredsavtaler ut fra kritikerens ståsted. Her har avtalen fått kritikk i ettertid både fra israelsk-vennlig og palestinsk-vennlig hold, så da tyder det på at avtalen var ganske genial og ideell og et godt diplomatisk arbeide, ifølge Elden.

Ute i kulden

Shlaim, Hilde Henriksen Waage og flere diskuterte Oslo-prosessen et stappfullt lokale på Vulkan i Oslo onsdag forrige uke, i regi av Oslo Solidarity.

- Der var over 400 mennesker. Du hadde ikke fått inn en mygg, sier professor Waage.

Tidlig i forrige uke fikk Waage årets Fritt Ords pris for sin «kritiske og modige forskning og uredde maktkritikk» på nettopp Oslo-prosessen.

- Avi Shlaim og jeg er langt på vei enige. Men at Osloavtalen var et planlagt svik eller en felle for Arafat og palestinerne, er historisk og faglig helt feil, sier Waage.

Hun viser til at palestinerne og lederen Yassir Arafat var ute i den internasjonale kulden på begynnelsen av 90-tallet. Amerikanerne ville ikke snakke med dem direkte.

- PLO og Arafat var ganske desperate på å komme tilbake til maktens sentrum, og var villige til å godta smuler for å sitte ved forhandlingsbordet. Når Oslokanalen ble etablert, ble Arafat kjempeglad for den sjansen, sier Waage.

- Løpegutter for Israel

Hun mener palestinerne var «fullstendig klar over egen svakhet, og at de lot seg presse av Israel og Norge».

Men etter hvert ble situasjonen annerledes. Oslokanalen hadde to faser. Fase to var i perioden mai til september 1993, ifølge Waage:

- Da kom Yizhak Rabin og Shimon Peres inn som ansvarlige - og alt forandrer seg. Israel strammer grepet noe voldsomt. De norske forhandlerne måtte klarere alt med israelerne, både før, under og etter forhandlingsrundene. De måtte også hjelpe israelerne med å presse Arafat, sier Waage og fortsetter:

- Nordmennene fikk heller ikke informere amerikanerne underveis. De norske forhandlerne svelget alle kamelene. De drakk for mye Møllers tran. De var for opptatt av den norske rollen og ble løpegutter for Israel. Ikke fordi de ville, men fordi makta rår. Og palestinerne godtok smuler, sier Waage.

- Nasjonal stolthet

Seniorforsker ved Peace Research Institute Oslo (Prio), Jørgen Jensehaugen, har forsket på den arabisk-israelske konflikten og diplomatiet i flere tiår.

Bør det norske fredsmegler-selvbildet jekkes ned?

- Vi som forsker på denne konflikten har jo ofte et annet bilde enn det som er det norske, offentlige synet. At det er et gap i hva forskningen har sett - og hva offentligheten tenker, sier Jensehaugen.

Han viser til at den nyere forskningen rundt hva som skjedde rundt Israels opprettelse i 1948.

- Alle forskere som har vært involvert, er enige om at det skjedde en etnisk rensing i 1948, selv om det ikke synker helt inn i offentligheten. Noe av det samme gjelder nok med Osloavtalen, sier forskeren.

Siden Osloavtalen har Norge likt å se på seg selv som et fredsmeglende land og har brukt store ressurser på fredsarbeid i konflikter som Colombia, Sri Lanka, Guatemala og Afghanistan.

- At Norge fikk gjennombrudd i Israel-Palestina-konflikten var symboltungt og ga mye nasjonal stolthet. En heroisk nasjonalfortelling som Norge har bygget videre på i sin utenrikspolitikk, sier Jensehaugen.

- Sterkeste vinner

- Løp Norge Israels ærend under Osloforhandlingene?

- Hilde Henriksen Waage er eksperten på det. Men det som ofte skjer i forhandlinger, er at man når et punkt hvor man har investert så mye tid og energi, at man blir trollbundet av ideen om å komme i mål. Da oppstår dynamikker hvor man gjør ting som kanskje ikke hadde gått med i utgangspunktet, sier Jensehaugen.

Han viser til at den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter endte opp med å akseptere krav fra Israel, som før forhandlingene var uakseptable: At palestinerne ble ekskludert fra samtalene og at Jerusalem-spørsmålet ble utsatt.

- Det var noe av den samme dynamikken. Forhandlinger skaper en egen dynamikk. Den sterkere parten vinner i realiteten, uten at forhandlerne hadde en intensjon om det før start, sier Jensehaugen.

Ny Waage-bok

Professor Waage vil i løpet av kort tid søke Espen Barth Eide og Utenriksdepartementet (UD) om å få ut dokumentene fra Oslo-prosessen som Økokrim hentet opp fra kjellerboden til Mona Juul og Terje Rød-Larsen på Frogner i forrige måned.

UD jobber nå med en første gjennomgang av det hemmeligstemplede og ukjente materialet, før det etter planen skal overføres til Nasjonalarkivet.

- Jeg vil gjerne fullføre oppgaven jeg fikk i 2001, og vil søke om innsyn i pappeskene, sier Waage, som gjennom flere tiår har jaktet på akkurat disse dokumentene.

- Tror du alle dokumentene er der nå? lurer Dagbladet.

- Vi historikere vet at vi ikke aner hva vi finner i dokumentene på forhånd, men det blir veldig spennende. Jeg planlegger å skrive en bok om Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten, med et siste kapittel, med hilsen fra pappeskene, sier Waage.

Eide: - Oversolgt prosess

Dagbladet har bedt om kommentar både fra utenriksminister Espen Barth Eide og Utenriksdepartementet om kritikken mot Oslo-prosessen, men uten å ha fått svar.

I Stortingets spørretime i februar sa utenriksminister Eide følgende om Oslo-prosessen, etter spørsmål fra Røds Bjørnar Moxnes:

- Jeg er faktisk kanskje en av utenriksministrene fra den perioden som tidligst og tydeligst har sagt at Oslo-prosessen har blitt litt oversolgt, at det var svakheter og skjevheter i den. Jeg mener at Hilde Henriksen Waages analyser har mye for seg, ikke at jeg vil gå god for alt, men jeg mener det har en god del for seg, sier ministeren.

Eide viser til at nettopp det er grunnen til at «Norge beveget seg til å anerkjenne Palestina uten å vente på en endelig løsning».

- Det var jo et brudd med et av grunnprinsippene fra Oslo-avtalen som statsminister Støre og jeg tok hovedansvaret for, som jeg opplever at partiet Rødt og mange andre var enig i. Det er jo faktisk en utvikling i norsk Midtøsten-politikk som beveger seg vekk fra det som var doktrinen fra 1993, sa ministeren.