Herold

Med jevne mellomrom presenterer mediene oversikter over hvor mye ulike samfunnsledere henter ut av fellesskapskassa til egen lønn og andre personlige goder.

Vi får for eksempel vite hva lederne i sparebanken, kraftselskapet, helseforetaket, fylkeskommunen, statsforvaltningen og universitetet tjener.

Interessant lesning for noen, irritasjon fra andre. Som mediehus opplever vi to typer tilbakemelding på denne type stoff.

De som roper høyt og mener lederne våre tar seg for godt betalt og gjerne at de sjøl fortjener så mye mer.

Og de som mener at størrelsen på lønningsposen ikke sier noe om ansvaret og arbeidsmengden i stillingen å bør være en privatsak.

En av pressens viktigste samfunnsoppdrag er å se makta i kortene, være ei vaktbikkje.

Pressen skal overvåke alle som har fått den tilliten det er å forvalte fellesskapsgodene våre.

Skal pressen være i stand til å gjennomføre oppdraget, er åpenhet en forutsetning.

Det gjelder både måten lederne våre utfører jobben på og hva de sjøl mener jobben er verdt.

Bare slik kan vi holde maktpersoner ansvarlige, sikre en faktabasert debatt om fordeling av ressurser og bare slik kan kritikkverdige forhold avsløres.

Krav om moderasjon til ansatte, vil for eksempel rime dårlig med samtidig å sørge for fete lønnstillegg, gylne fallskjermer og ekstraordinære pensjonsordninger til lederne.

zxzxzx

Innsynet i våre lederes lønninger kommer som en følge av åpenhetsprinsippet vårt demokrati bygger på.

Og er det slik at det føles ubehagelig å dele sin egen lederlønn med fellesskapet, kan det være verdt å ta en tur innom speilet.

Å avdekke store forskjeller mellom ledernes og de ansattes lønnsutvikling er for eksempel noe som kan føre til en viktig debatt om fordeling og ikke minst rettferdighet.

At alle, også lederne, er innforstått med at det er åpenhet rundt lederlønningene, kan også hindre grådighet og dempe kravene.

Å presentere lederlønninger og honorarer er ikke grafsing i privatlivet, det er nødvendig for å utøve kontroll på vegne av fellesskapet.