Herold

Follo Folkehøyskole vurderes lagt ned, men saken handler om mer enn tall. Bak beslutningen ligger mennesker, fellesskap og muligheter som ikke lar seg erstatte så lett.

Det startet med en enkel melding.

For noen dager siden fikk jeg en melding fra Svein Grønli. Han fortalte om en gruppe på rundt 55 voksne som møtes én kveld i uka på Follo Folkehøyskole. De jobber med kniv, keramikk, dreiing og treskjæring.

Men det var ikke det som gjorde størst inntrykk.

Det var det han skrev mellom linjene. Om hvor viktig denne ene kvelden er. Om mennesker som ellers ikke har så mange steder å gå. Om det å ha noe å se frem til – og noen å møte.

Den ene kvelden.Noe å gå til.Noen å møte.

Samtidig pågår det en politisk sak om skolen. I Akershus fylkeskommune vurderes det nå om Follo Folkehøyskole skal legges ned. I saksgrunnlaget beskrives skolen gjennom tall: elevgrunnlag, kostnader og vedlikeholdsbehov.

Det er nødvendige vurderinger. Men de sier ikke alt.

For det som skjer på disse kveldene finnes det ikke et eget budsjettpunkt for. Det samme gjelder møtene mellom elever og lokalmiljøet. Her oppstår et fellesskap som har vokst fram over tid – og som ikke uten videre kan erstattes.

Slike ting forsvinner stille. Og de er vanskelige å bygge opp igjen.

Follo Folkehøyskole er også et sted unge mennesker velger å investere i. Fylket står for hoveddelen av finansieringen, staten bidrar, og elevene betaler selv en betydelig del. Det betyr noe.

Når man investerer egne penger i et år av livet sitt, møter man opp med en annen innstilling. Man vil få noe ut av det. Man prøver, lærer og vokser. For mange blir det et vendepunkt.

Når vi nå diskuterer nedleggelse, savner jeg et tydelig svar på hva som skal komme i stedet.

Hvor skal disse ungdommene gå?Hvor skal de voksne møtes?

Slik saken ligger nå, opplever jeg at vi er i ferd med å avslutte noe uten helt å ha snakket ferdig om hva det er – og hva det kan bli. Det blir interessant å se hva Høyre, KrF, Senterpartiet og Frp lander på i denne saken – når konsekvensene av valget også skal tas med i vurderingen.

Pensjonistpartiet har én representant i fylkestinget. Det er ikke mange. Men det er en stemme som kan brukes. Vi vil benytte den for fortsatt drift av Follo Folkehøyskole.

Ikke fordi alt er perfekt. Men fordi dette er et sted som allerede betyr noe for mange – og som det fortsatt går an å utvikle videre. For til slutt handler dette ikke bare om en skole. Det handler om mennesker.

Vi har fortsatt muligheten til å velge annerledes. Spørsmålet er om vi gjør det – før det er for sent.