Herold

Når lederen for Rød Ungdom tar til orde for å avskaffe både lønnsarbeid og boligmarkedet, kaller NATO en terrororganisasjon og åpner for abort frem til fødsel, gjør vi lurt i å lytte. For det er her, i de radikale ytterpunktene, at partiet Rødts sjel bor.

Det har vært en lang og imponerende reise for partiet Rødt. Fra å være et marginalt parti i randsonen av norsk politikk, har de under merkevarebyggere som Bjørnar Moxnes og Marie Sneve Martinussen transformert seg til et stuerent maktparti. De snakker om barnehagepriser, tannhelse og strømpriser, saker som treffer folk flest i hverdagen. Ja, de har til og med vært enig med Frp i en rekke spørsmål.

Men av og til sprekker fasaden. Den siste tiden har utspillene fra den nyvalgte lederen i Rød Ungdom, Alexandra Fredwall, fungert som en ubehagelig påminnelse om hva som faktisk ligger i verktøykassen til de mest ideologiske i den bevegelsen som utgjør partiet Rødt.

Rystende kommentarer

Det har vært fremsatt ønsker om å avskaffe lønnssystemet, en grunnpilar i det moderne samfunnet, for å erstatte det med en eller annen drømmevisjon om ytelser etter behov. Fredwall har også tatt til orde for å avskaffe boligmarkedet. Men det kanskje mest rystende er de ekstreme uttalelsene om abort helt frem til fødsel, et standpunkt som ligger så langt utenfor den norske konsensusen og etiske rammer at det nesten er umulig å ta på alvor. Noen vil til og med bruke ordet drap om noe så makabert som det som foreslås godtatt.

Når Fredwall i tillegg stempler NATO, Norges viktigste sikkerhetsgaranti, som «verdens største terrororganisasjon», er det ikke bare historieløst. Det er farlig. Spesielt her i Finnmark, hvor vi mer enn noen andre kjenner på verdien av trygghet og allianser i en urolig tid.

Det er rart å registrere at disse ekstreme uttalelsene ikke har vakt mer fordømmelse i norsk presse. Da KrFU-leder Ingrid Olina Hovland sa at kvinner som blir gravid etter voldtekt bør bære frem barnet, også en ekstrem uttalelse, sto skjenneprekenene i kø. Det er oppsiktsvekkende at utspill fra høyresiden og religiøse aktører ofte får en mye mer aggressiv mottakelse i hovedstadspressen enn de radikale utspillene fra venstresiden.

Arven fra AKP (m-l)

For de som kjenner historien, er ikke utspillene heller nye takter. Rødt bærer med seg arven fra AKP (m-l), partiet som på 70-tallet hyllet regimer vi i dag ser tilbake på med gru. Det er en direkte linje fra beundringen for Mao og Pol Pot til dagens revolusjonære retorikk i ungdomspartiet. I så måte er ikke uttalelsene fra Fredwall så oppsiktsvekkende, men kanskje heller i tråd med det som partiet innerst inne har ment i flere tiår, selv om man har polert uttalelsene fra sine stortingsrepresentanter.

Partiet har forsøkt å vaske bort de verste flekkene, men har gang på gang nektet å fjerne ordet «kommunisme» fra sitt prinsipprogram. Det sitter langt inne å ta et endelig oppgjør med en ideologi som i forrige århundre etterlot seg en sti av grusomheter, hungersnød og undertrykkelse. Fra Stalins utrenskninger til Maos «store sprang», har kommunismen på verdensbasis ført til over 100 millioner dødsfall.

Likevel tviholder de på begrepet. Hvorfor? Fordi ideologien er limet i bevegelsen. Innerst inne er det et slikt samfunn man ønsker seg.

Når masken faller

Man kan selvsagt innvende at Rød Ungdom ikke er Rødt. Men ungdomspartiet er partiets rugekasse. Det er her morgendagens stortingsrepresentanter og strategiske hjerner formes. Når de snakker om å knuse kapitalismen og melde Norge ut av det vestlige sikkerhetsfellesskapet, så må ingen tvile på at de faktisk mener det.

Når ledelsen i Rødt forsøker å distansere seg med milde irettesettelser, handler det mest om taktikk. De vet at slike utspill skremmer bort de moderate velgerne i distriktene, de som vil ha billigere strøm eller er mot vindmøller, men som også gjerne vil eie sin egen bolig og ha lønn på konto hver måned. Det er åpenbart at de over 30 prosent i Karasjok som stemte på Rødt ved sist stortingsvalg ikke sympatiserer med slik ideologi, og det vet selvfølgelig de mer taktiske kreftene i stortingsgruppa.

Vi skal likevel takke Rød Ungdom for at de er ærlige. De viser oss hva som ligger i bunnen av den ideologiske brønnen når man skraper bort det øverste laget med taktiske utspill.

Når noen forteller deg hvem de er, bør du tro på dem. Og når Rødt viser sitt sanne ansikt, er det all grunn til å være våken. Partiet har en historisk arv som er ytterligående og radikal, og den lever i beste velgående.