Herold

Ambisjoner om regimeskifter kjennetegner moderne amerikansk utenrikspolitikk. Denne gangen i Iran. Prestestyret skulle bort. Ayatollaene skulle falle. Historien skulle stanses i Washingtons form.

I stedet står vi i dag med et nesten fullstendig svar på det motsatte spørsmålet. Er det USA som er i ferd med å gjennomgå et regimeskifte orkestrert nettopp av ayatollaene man skulle fjerne? For mens USA har forsøkt å kvele Iran økonomisk og militært, har Iran gjort noe langt mer effektivt. De har endret spillereglene og flyttet spillet fra slagmarkene til verdensmarkedene.

Dersom vi begynneri Hormuzstredet så passerer rundt en femtedel av verdens olje der. Eller rettere sagt. Oljen pleide å passere der. Nå er trafikken i praksis lammet av Iran. Skip angripes, miner legges og tusenvis av sjøfolk er strandet.

Resultatet erden største daglige energiforstyrrelsen i moderne historie. Den er til og med større enn oljekrisene på 70-tallet. Det var neppe planen til «krigsministeren» i Pentagon.

USA svarte med egen blokade. Iran svarte igjen med ... å drite i blokaden. Tankskip skrur av transpondere og glir forbi. Skyggeflåter opererer nærmest som om den amerikanske blokaden er en anbefaling og ikke en realitet. Supermakten kontrollerer altså ikke engang sjøtrafikken den selv har erklært kontroll over.

Stengt Hormuz: Hva skjer med Tromsø?

Men det mest interessante skjer ikke i Persiabukta. Det skjer i Washington. Presidenten sender motstridende signaler. Den ene dagen om våpenhvile, neste dag trusler om å «bombe Iran tilbake til steinalderen». Diplomati annonseres, men undergraves samtidig av blokader som får Iran til å trekke seg fra forhandlingene. Kort sagt så framstår strategien mindre som en plan og mer som en improvisasjon.

Samtidig somUSA vakler, så konsoliderer Iran. Ny ledelse i Teheran gir mer makt til militæret og Revolusjonsgarden. Hormuz brukes som pressmiddel. Ikke bare militært, men økonomisk og psykologisk. Amerikansk etterretning erkjenner til og med at Iran neppe vil åpne stredet med det første, nettopp fordi det er deres sterkeste kort, mye sterkere enn atomtrusselen.

Det er nesten imponerende.

KÅRE SKALLERUD, bio

For hva eregentlig et regimeskifte? Må det innebære tanks i gatene og flagg på presidentpalasset? Eller holder det med å endre maktbalansen så fundamentalt at den ene siden mister kontroll over sin egen politiske retning?

Dersom det er slik, så er det vanskelig å ikke konkludere med at ayatollaene har forstått spillet bedre enn president Trump. De har ikke beseiret USA militært. Det har de aldri behøvd. De har i stedet presset frem en situasjon hvor USA påfører seg selv økonomisk skade gjennom energisjokk og inflasjon, fremstår som strategisk inkonsekvent, mister troverdighet hos allierte og lar motstanderen definere konfliktens tempo. Det er et slags geopolitisk judogrep der man bruker motstanderens kraft mot ham selv.

Og så var detden lille detaljen om hybris.

For mens Washington snakker om å eksportere demokrati, har de samtidig involvert seg i alt fra blokader til beslag av skip. Det er handlinger Iran uten særlig anstrengelse kan fremstille som aggresjon og «piratvirksomhet». Narrativet skriver nesten seg selv i Teheran.

Så hvem endrer hvem?

Det opprinnelige prosjektet var å omforme Iran. Men det som nå skjer, er at Iran former USAs handlingsrom, reaksjonsmønster og politiske kostnader. Det er ikke et regimeskifte i klassisk forstand. Ingen ayatolla sitter i Det hvite hus. Men hvis regimeskifte betyr å tvinge en stat til å handle mot sine egne interesser, miste strategisk kontroll og fremstå som svekket, da er det vanskelig å si at dette ikke er et regimeskifte.

Så gratulerer, Washington. Dere skulle endre Iran. I stedet er det dere som blir endret.