Herold

Norsk sikkerhetspolitikk har gjennom hele etterkrigstiden hatt sitt klare ankerfeste i NATO. Det norske forsvarskonseptet er fortsatt bygget på alliansen, på amerikanske sikkerhetsgarantier og på forutsetningen om kollektivt forsvar gjennom artikkel 5. Men det som lenge ble oppfattet som en urokkelig bærebjelke, fremstår ikke lenger med samme selvfølgelighet.

Usikkerheten er særlig knyttet til Donald Trump og hans administrasjons lunkne holdning til NATO-samarbeidet. Gjentatte utspill om byrdefordeling, alliert lojalitet og amerikanske prioriteringer har skapt tvil i europeiske hovedsteder om hvor automatisk amerikansk støtte vil være dersom en krise oppstår. Solidariteten i NATO består formelt, men den oppleves ikke lenger som like politisk selvsagt som tidligere.

NATO har strukturen

Det betyr ikke at NATO er uten betydning.

Tvert imot er alliansen fortsatt den eneste eksisterende strukturen for kollektivt forsvar i Europa. Men nettopp fordi usikkerheten har økt, søker europeiske land flere sikkerhetspolitiske bein å stå på. Her får EU en stadig viktigere rolle – også for Norge.

EU overtar ikke NATOs oppgaver. Unionen bygger i stedet opp det NATO alene ikke kan levere fullt ut: Industriell kapasitet, finansielle virkemidler, logistikk, standardisering, beredskap, teknologiutvikling og koordinering av forsvarsanskaffelser.

Industrielle forutsetninger

Mens NATO er den militære rammen, utvikler EU i økende grad de økonomiske og industrielle forutsetningene som moderne forsvarsevne hviler på.

Denne utviklingen angår Norge direkte. Tirsdag 21. april gjennomførte EU og Norge sikkerhets- og forsvarsdialog i Oslo. Hensikten med møtet var å samarbeide tettere i en mer krevende sikkerhetssituasjon i Europa. Representanter fra både Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet deltok, ledet av statssekretær Eivind Vad Petersson i Utenriksdepartementet.

– I en mer uforutsigbar verden er nært samarbeid mellom EU og Norge viktigere enn noen gang, uttalte Vad Petersson.

Statssekretær Andreas Flåm i Forsvarsdepartementet understreket samtidig at EUs strategi for sikkerhet og forsvar, og målene om et sterkere europeisk forsvar innen 2030, er et skritt i riktig retning. Han pekte på at Norge er en av EUs nærmeste partnere på disse områdene.

Håndterer trusler

Samarbeidet mellom EU og Norge omfatter blant annet håndtering av hybride og digitale trusler, forsvarsindustri, maritim sikkerhet og beredskap. Norge deltar allerede i flere sentrale EU-initiativer, blant annet arbeid med satellittprogrammer, militær mobilitet og den maritime operasjonen ASPIDES i Rødehavet.

Ukiraina

Russlands angrepskrig mot Ukraina har samtidig tvunget Europa til å tenke nytt om produksjonskapasitet, leveringssikkerhet og evnen til rask opprustning.

Europas lagre var for små, industrien for treg og avhengigheten av eksterne leverandører for stor. Svaret fra EU har vært ordninger som stimulerer produksjon av ammunisjon og annet kritisk materiell, samordner innkjøp og styrker europeisk forsvarsindustri.

Også Norge har sett verdien av dette. Norske myndigheter har bidratt økonomisk til europeiske ordninger, samtidig som norske virksomheter har kunnet hente støtte tilbake til kapasitetsbygging i Norge. Forholdet mellom Norge og EU på forsvarsområdet handler derfor ikke først og fremst om medlemskap eller utenforskap, men om nasjonale interesser og praktisk sikkerhetspolitikk.

Fordel å være innenfor

Når etterspørselen etter våpen, ammunisjon og kritiske komponenter øker kraftig, vil land som står tett på samarbeidsstrukturene ofte ha bedre tilgang enn dem som står utenfor. De som deltar, sitter nærmere beslutningene, kontraktene og produksjonslinjene. For et land som Norge, med lite hjemmemarked og stor avhengighet av internasjonale leveranser, er dette strategisk viktig.

Bak utviklingen ligger også en dypere erkjennelse: Europa må bli mer robust, også dersom amerikansk støtte skulle bli svakere eller mer betinget. Stadig flere stiller derfor spørsmål som tidligere ble avvist som hypotetiske. Hva gjør Europa dersom USA vender blikket andre steder? Hvordan styrkes egen bæreevne uten å svekke NATO?

Om å skaffe seg venner

For Norge betyr dette at tradisjonell alliansepolitikk må suppleres med bredere europeisk forankring. Det har lenge vært sagt at Norge bør skaffe seg så mange venner som mulig. Det rådet er mer aktuelt enn på lenge.

For et lite land i nord betyr det å pleie forbindelsene til USA, styrke samarbeidet med nære allierte som Storbritannia, Tyskland og de nordiske landene – men også å holde seg tett på EU. Ikke av symbolske grunner, men fordi stadig flere beslutninger med betydning for norsk sikkerhet tas i skjæringspunktet mellom industri, økonomi og politikk.

Utviklingen vil fortsette

Det er grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette. Ikke fordi NATO er erstattet, men fordi tilliten til alliansens automatiske handlekraft ikke lenger kan tas helt for gitt. Europas sikkerhet formes derfor i økende grad av to parallelle realiteter: det militære rammeverket gjennom NATO, og den industrielle, økonomiske og politiske kraften gjennom EU.

For Norge betyr det at sikkerhetspolitikken allerede har ført oss nærmere EU – og at behovet for å være tett på europeiske beslutninger trolig vil bli enda sterkere i årene som kommer.