Herold

Når politikk blirkrevende er svaret ofte en «Kommisjon». Oljekrisen 2014 utløste nøyaktig samme politiske bestilling som til «Omstillingskommisjonen». Ulike utvalg ble den gangen tungt faglig bemannet, og konklusjonen var entydig: Norge må basere seg på fornybare ressurser, og har mulighet og forutsetninger for å utvikle nye, avanserte verdikjeder, basert på disse.

Bioøkonomi ble den samlende strategien. Men, da oljeprisene senere steg, ble bioøkonomi plutselig redusert til et virkemiddel for å grønnvaske oljeleverandørindustrien ved tildeling av statlige «grønne» gigantprosjekter. Samtidig vedtok Stortinget å verne 10 prosent av skogen i Norge, og fjernet dermed en betydelig del av ressursgrunnlaget for den omstillingen politikerne selv hadde pekt på noen år i forvegen. Regjeringer er opptatt av prosess, men strategiene faller pladask for litt politisk press fra rette hold.

Naturdebatten avspores vedat artsvern og klimatiltak settes opp mot hverandre. Klimasmarte næringer beskjæres med vern og restriksjoner, forankret i idealer om urørt natur. Konsekvensen er at ressursgrunnlaget for grønn omstilling av landet gradvis forvitrer. Utviklingen undergraver bærekraftstanken og dermed også det artsmangfoldet man søker å beskytte.

Klimaendringene er denmest omfattende trusselen mot biologisk mangfold, også i Norge. Dette er ikke et framtidsscenario, men en dokumentert pågående realitet. Antallet arter vurdert som truet av klimaendringer er mer enn fordoblet i løpet av de fem årene før siste revisjon av Rødlisten. Likevel rettes miljøinnsatsen mot lokale og kortsiktige vernetiltak, løsrevet fra det overordnede klimabildet. Vi behandler symptomene men lukker øynene for selve sykdommen, som er utløst av overforbruk av fossile ressurser. Uten en rask og varig reduksjon i fossilbruk vil temperaturøkningen fortsette, med økende tap av leveområder, økosystemer og nøkkelarter. 50 prosent av Norsk energiforbruk er fossil.

Som et skogland i det boreale skogbeltet er skog i frisk vekst vårt viktigste klimaverktøy. Teknisk karbonfangst er i beste fall en mikroskopisk politisk kuriositet i forhold. Men skog binder karbon av betydning bare når den vokser i volum. Når skogen er utvokst vil tilvekst og nedbrytning være balanse og nettoeffekten begrenset. Vernet skog binder altså lite nytt karbon, og vårt viktigste klimaverktøy settes gradvis ut av spill til fordel for ofte usikre antakelser om sårbare arter.

Gjennom de siste225 årene er 107 arter dokumentert forsvunnet fra norsk natur, av et antatt totalantall på rundt 72 000. Artsdatabanken har på sin side funnet hele 3000 nye arter i Norge i løpet av ti år i senere tid. 83 av de 107 forsvunne artene skyldes opphør av tradisjonell menneskelig bruk av landskapet, som beite, slått og hagebruk. Hvor stor del av resten som kan tilskrives skogbruk er uklart, men det er ikke påvist artsutryddelser som følge av skogbruk i nyere tid.

Dette er faktagrunnlaget i debatten om skog og artsmangfold. Det reiser spørsmålet om et snevert, kortsiktig fokus på usikre artsdata svekker et langsiktig klima- og artsarbeid. Et detaljfokus som gjør oss blinde for helheten.

Et underkommunisert faktum er omfanget av miljøhensyn som gjennom de siste tiårene tas i norsk skogbruk. Om lag 25 prosent av den produktive skogen er unntatt fra skogsdrift gjennom bl.a. kantsoner, nøkkelbiotoper, fugleleiker og sertifiseringskrav. Dette kommer i tillegg til rundt 5 prosent statlig vern – et nivå som er politisk vedtatt økt til 10 prosent. Skogbruk drives altså på bare 65 prosent av den produktive skogen, og da under strenge miljøkrav, med ekstern revisjon og tydelige sanksjoner. Men i ekkokamrene er bare 5 prosent skog vernet.

Et aktivt og miljøsertifisert skogbruk er avgjørende for å realisere skogens fulle miljø- og klimapotensial. Også Miljødirektoratet legger dette til grunn i sin Klimakur. I vår geografi kan skog i vekst binde flere hundre kilo karbon per 1000 kvadratmeter årlig. Langt mer enn det som lagres i jordsmonnet alene. Det bundne karbonet lagres i trevirke som brukes i produkter som erstatter fossil energi og materialer. Vern er et viktig virkemiddel for spesifikke leveområder, men brukt ukritisk er det negative tiltak for artsmangfoldet sett i et klimaperspektiv.

Norske myndigheter slutterseg jevnlig til nye internasjonale avtaler utviklet for regioner med akutt avskoging og tap av villmark. Dette er reelle globale utfordringer, men beskriver i liten grad norsk virkelighet. Når slike avtaler omsettes direkte til lokal forvaltning, uten tilpasning til boreal natur, historisk bruk og samfunnsbehov, blir effekten negativ. Paradoksalt nok slår Naturavtalen selv fast at bærekraftig bruk er en nøkkel til å stanse naturtap.

Skogressursene er fundamentetfor bioøkonomi, fornybar energi, klimavennlige materialer, beredskap og verdiskaping i distriktene. Å svekke tilgangen på fornybart råstoff uten å samtidig redusere forbruket, flytter belastningen til fossile alternativer eller til land med svakere miljøkrav. Skal vi bevare artsmangfoldet for framtiden, må vi erkjenne at klimaendringene er hovedtrusselen og at aktiv, kunnskapsbasert bruk av fornybare ressurser er en del av løsningen, ikke problemet.