Herold

Lommeboken bør ikke avgjøre om man får behandling for plager som i verste fall betyr avskjed med arbeidslivet for godt.

Overgangsalderen er en naturlig del av livet, som for en del kvinner innebærer store endringer i fysisk og psykisk funksjonsevne. I motsetning til de fleste andre helseplager, behandles den i stor grad som noe kvinner forventes å komme seg gjennom på egen hånd.

I dag vet vi at dette ikke handler om litt ubehag, men om reelle helseplager som kan redusere arbeidsevne og livskvalitet betydelig. For noen kvinner får det alvorlige konsekvenser: Langvarig sykefravær, redusert stilling eller varig utgang fra arbeidslivet.

Beslutningen Stortinget skal ta denne uken om hormonbehandling på blå resept er viktig for norsk arbeidsliv.

Kvinner midt i arbeidslivet

Kvinner i alderen 45–55 år befinner seg midt i en fase preget av høy kompetanse, stort ansvar og betydelig verdiskaping, både i privat og offentlig sektor. I disse årene slår perimenopause og overgangsalder inn for mange.

Symptomene kan være omfattende: Søvnproblemer, hetetokter, muskel- og leddsmerter, konsentrasjonsvansker, angst og nedstemthet.

Det regjeringsoppnevnte utvalget bak NOU-en om kvinners arbeidshelse viser at kvinners sykefravær øker i denne aldersgruppen, og at hormonelle endringer er en del av forklaringen.

Skaper ulikhet

Norske Kvinners Sanitetsforening anslår at rundt 30 prosent av kvinner i overgangsalderen har plager som går ut over arbeidsevne og livskvalitet. Internasjonale studier viser at mange kvinner reduserer stilling, gir fra seg lederansvar eller slutter i jobben på grunn av plagene.

Samtidig finnes det effektiv behandling. Oppdatert forskning og faglige retningslinjer viser at hormonbehandling er trygg og virksom for de fleste kvinner, når den gis riktig og til rett gruppe.

I tillegg har østrogentilskudd dokumentert forebyggende effekt mot beinskjørhet og brudd, som er en betydelig årsak til sykefravær hos kvinner over 55 år.

Likevel er tilgangen til behandling i dag tilfeldig. Den er avhengig av legekompetanse, bosted og ikke minst betalingsevne. For mange innebærer hormonbehandling betydelige og langvarige egenutgifter. Resultatet er sosial ulikhet i helse og ulik mulighet til å fortsette i arbeid.

Les også Tove Taalesen: Det er ikke akutt for Mette-Marit

Ikke livsstil – men forebygging

Forrige uke deltok jeg på en konferanse om kvinners arbeidshelse i regi av Sanitetskvinnene. Jeg ble sjokkert over hvor mye medisinsk forskning som ikke inkluderer begge kjønn, kun mannekroppen. Det er på tide å ta dette på alvor. Man må spørre seg om det kan være årsaken til at så mange kvinner opplever å bli feildiagnostisert og feilbehandlet, og med det unødvendig lenge utenfor arbeidslivet.

Motstanden mot blå resept begrunnes ofte med at man ikke bør «medisinere en naturlig livsfase». Men dette argumentet holder ikke når plagene er sykdomsrelevante og behandlingsbare.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=88733

Vi har for lengst akseptert at mange naturlige biologiske endringer krever medisinsk behandling. Ingen forventer at personer med høyt blodtrykk, lavt stoffskifte eller diabetes skal dekke kostnadene selv, fordi tilstandene hører livets gang til.

Hormonbehandling på blå resept vil ikke være løsningen for alle. Men for kvinner med medisinsk behov kan det være et avgjørende tiltak for å stå i jobb gjennom en krevende livsfase, til fordel for den enkelte, arbeidsgivere og samfunnet.

Norge står foran en periode med økende mangel på arbeidskraft. Da har vi ikke råd til å la erfarne kvinner falle ut av arbeidslivet på grunn av manglende tilgang til godt dokumentert behandling.

Populære videoer