Herold

Kronstadposten publiserte nylig flere artikler om næringslivsdagen i Alta, der “lokale næringsdrivende som har skoene på” fremstilles som sannhetsvitner for hvordan det egentlig står til i byen. Det er et interessant og kraftfullt bilde, men som også bare forteller en del av historien.

Ser man nærmere på programmet for dagen, tegner det seg et tydelig mønster. Her møter vi konsernsjefer, banksjefer, eiendomsutviklere, butikksjefer og direktører. Vi får høre om visjoner for sentrum, fremtidens ledelse og entreprenørskap. Det er viktig og relevant. Men det er også påfallende at det er en ting som mangler, de som faktisk holder hjulene i gang i hverdagen.

Når man samler seg for å diskutere “hvordan det egentlig går i Alta”, burde det være en selvfølge at flere perspektiver slipper til. Hvordan oppleves utviklingen for sykepleieren? For lærlingen? For kokken? For renholderen? For de som kjenner på kroppen hva lønnsnivå, arbeidstid, boligpriser og press i arbeidslivet faktisk betyr?

Hvem er det egentlig som kjenner hvor skoen trykker? Det er sjelden topplederne og direktørene som står i førstelinjen, det er de ansatte. Når deres stemmer ikke får plass i samtalen, mister vi mer enn bare nyanser, vi mister en reell forståelse av virkeligheten. I stedet blir bildet formidlet gjennom dem øverst i hierarkiet. Det gjør ikke nødvendigvis fremstillingen feil, men den blir skjev fordi den er ufullstendig.

Det handler ikke noe om at de ansatte velger å stå utenfor, de blir bare ikke invitert inn.

Dette er ikke bare en observasjon fra utsiden. Jeg har kjent det på kroppen selv.

Under næringslivsseminaret til Norges Bank i Alta deltok jeg, så vidt jeg registrerte, som den eneste med et tydelig ståsted i fagbevegelsen. Det var en merkelig opplevelse. Ikke fordi noen sa noe direkte, men fordi rommet føltes… lukket. Som om det var en slags usynlig sikkerhetssone rundt meg. Nesten som etter en atomhendelse, der alle instinktivt holder avstand.

For meg så sier det noe om hvor uvant det er at arbeidsfolks perspektiv faktisk er til stede i slike rom.

Samtidig hører vi kjente lokale stemmer, også fra parti på venstresiden, be oss om å holde igjen. Vise moderasjon i lønnsoppgjørene. Ta ansvar, slik at renta ikke stiger for mye. Det er et budskap som kanskje gir mening sett fra toppen av systemet. Men fra gulvet ser det annerledes ut.

For hva betyr “moderasjon” for den som allerede har strukket seg langt? For den som merker at lønna taper mot prisene? For den som ikke har økonomiske buffere, investeringer eller fleksibilitet til å “stå i det”? Det er lett å be om måtehold når man selv ikke står i presset.

For å presisere; dette handler ikke om å avvise næringslivets perspektiver. De er nødvendige. Men de er ikke nok. Når vi diskuterer hvordan det går i Alta, og hvordan vi skal forme framtida, hvordan vi skal få mer arbeidskraft, da må flere stemmer inn.

Hvis ikke risikerer vi at virkelighetsbeskrivelsen blir skjev. Og kanskje enda viktigere: Vi risikerer at beslutningene som tas, ikke treffer dem de faktisk angår.

Så spørsmålet står igjen:

Hvor er stemmen til arbeidsfolk?

I en kommune som snakker varmt om vekst, utvikling, nye næringsområder og inkludering, burde det være en selvfølge at også arbeidshverdagens helter får en plass i samtalen.

Ellers risikerer vi å planlegge framtida for Alta, uten å ta med oss hele virkeligheten.