Herold

Denne setningen begynte som en spøk hjemme hos oss, da Kragerø havnet i økonomisk kaos og etter hvert ble en ROBEK-kommune:

«Skal vi bare selge huset, bytte jobber og begynne på nytt et annet sted?»

Men etter hvert som årene har gått, har vi sett hvordan det kuttes og kuttes i oppvekstsektoren. Om nå som barnehagen til sønnen vår er truet av nedleggelse, har spøken blitt alvor.

Jeg forstår at Kragerø kommune står i en vanskelig økonomisk situasjon. Jeg forstår også at prognosene sier at vi blir flere eldre og færre yngre.

Jeg forstår at helse og omsorg trenger mer ressurser. Men jeg forstår ikke hvorfor det igjen og igjen skal gå utover barn og unge.

Det er de som er fremtiden vår. Likevel er det her det kuttes hardest – helt inn til beinet.

Vi vet hvor viktig trygghet og stabilitet er for barn. Ikke bare hjemme, men også i barnehage, skole og SFO. Vi vet at gode oppvekstvilkår påvirker hvordan man klarer seg senere i livet.

Barnehagen er en nøkkelarena for tidlig innsats. Men det forutsetter tid og nok ansatte til å faktisk se hvert enkelt barn. Den tiden blir ikke mer tilgjengelig i større enheter med færre ressurser.

Ifølge NAV står 1 av 5 i yrkesaktiv alder i Kragerø utenfor arbeidslivet. Har kommunen råd til at det blir flere?

Jeg frykter at det blir flere – hvis vi gjør det vanskeligere å oppdage og følge opp barn som trenger ekstra støtte tidlig. Konsekvensene kommer ikke i morgen, men de kommer.

Vi valgte å bosette oss på Helle på grunn av det oversiktlige oppvekstmiljøet. Og vi valgte Hellekirken barnehage nettopp fordi den ikke er for stor, det er nærhet til skolen han skal gå på og han går sammen med andre barn fra nærmiljøet. Mye av dette vil forsvinne dersom barnehagen nå legges ned.

Jeg ser at hovedutvalget for oppvekst ønsker at barna fra Hellekirken skal sikres plass på Årø barnehage. Det er vel og bra det – men hvordan er det tenkt at det skal gå til? Årø barnehage er full. Skal det da settes opp brakker? Eller skal barnehagen først bygges ut, før barna flyttes? Eller skal det bli som på nye Kalstad barnehage, at oppussingen og ombyggingen skal skje etter at barna fysisk er flyttet?

Bare det at man i hele tatt vurderer å legge ned en barnehage i ett område som allerede har lavere barnehagedekning enn antall barn, er for meg helt uforståelig. Hvordan er dette forsvarlig?

Man skulle tro at Kragerø ønsket å tiltrekke seg barnefamilier.

Men med stadige kutt og usikkerhet rundt barnehager og skoler, er det vanskelig å se hvordan.

År etter år diskuteres strukturendringer.

For oss som foreldre – og for ansatte – skaper det uro, ikke trygghet.

Det jeg savner, er ikke bare snakk om kutt og økte avgifter, men en plan:

Hvordan skal vi få flere barnefamilier til å flytte hit?

Hvordan skal vi få dem som bor her til å bli – og kanskje få flere barn?

Slik det oppleves nå, er signalet det motsatte.

For oss handler dette om én ting: å gi sønnen vår best mulig oppvekstvilkår.

Både samboeren min og jeg har begynt å stille spørsmålet på alvor:

Er det her sønnen vår vil få de beste mulighetene?

Svaret begynner å bli nei.

Setningen som en gang var en spøk, har blitt en del av hverdagen.

Vi ser nå på boliger og jobber i andre kommuner.

Og jeg er ganske sikker på at vi ikke er alene.

Så Kragerø kommune – vil dere at vi skal bli?

Eller skal vi bare flytte?

Pål HafredalIrritert, Helle