Herold

Det finnes mennesker i et lokalsamfunn som reiser seg når det virkelig gjelder. Ikke for applaus, ikke for oppmerksomhet. Men fordi de ikke klarer å sitte stille og se på at noe grunnleggende blir truet.

Jon Magne Simskar Tverå Nordås er en slik person.

I kampen forsykehustilbudet i Mosjøen har han vært en utrettelig forkjemper. Ikke bare en stemme, men en drivkraft. En som har tatt ansvar når mange andre har forholdt seg stille. En som har løftet frem bekymringer fra folk i Mosjøen, Hattfjelldal og Grane og omegn.

Han har skapt engasjement! Han har samlet folket! Han har hatt ryggrad! Han har gitt en hel region en stemme i en sak som handler om noe av det mest grunnleggende vi har: trygghet.

Det er rett og slett fantastisk og imponerende!

Men dessverre er det også krevende.

For bak engasjementet ligger det et enormt press. Telefoner, meldinger, historier fra mennesker som er redde. Redde for hva som skjer dersom akuttberedskapen svekkes. Redde for hva som skjer når minuttene teller og hjelpen er for langt unna.

Dette er ikke teori, men en virkelighet!

Derfor fortjener Jon Magne mer enn ros. Han fortjener ære og respekt, og han fortjener at vi andre tar ansvar videre.

Samtidig må vi løfte frem representant i Stortinget Bjørn Larsen fra FrP.

Hans innsatshar vært formidabel! Han har stått tydelig i en krevende sak og bidratt til å holde trykket oppe der det trengs mest. Det viktigste er likevel hva dette samarbeidet viser:

For selv om vi tilhører helt forskjellige politiske partier, og er uenige i mye, står vi sammen i én avgjørende sak: kampen for sykehuset i Mosjøen.

Det er slik det skal være!

Først må tryggheten på plass med handlinger, så må akuttberedskapen fungere!

Først må folk vite at de får hjelp når de trenger det.

Alt annet kommer etterpå!

Debatter om privatisering,offentlig drift eller ulike modeller for helsetjenesten er viktige. Men de er sekundære! De betyr ingenting dersom grunnleggende trygghet ikke er på plass først! Dette er et poeng helseminister Jan Christian Vestre gang på gang ser ut til å overse.

Når over 9000 mennesker engasjerer seg og sier ifra, burde det ikke møtes med avstand. Det burde møtes med handling!

I stedet oppleves det som om vi får det samme svaret igjen og igjen: forklaringer om fortiden. Henvisninger. Ansvarsplassering.

Men folk trenger ikke flere forklaringer! Tvert i mot, de trenger trygghet!

Hva hjelper det å vise til tidligere vedtak når uroen øker?

Hva hjelper det å snakke om system og struktur når folk er redde for hva som skjer i en akutt situasjon?

Det holder ikke mål i det hele tatt!

Det som mangler nå, er tydelig lederskap. En klar beskjed i lignende måte:Dette er noe vi jobber med. Hver eneste dag! Med konstant oppfølging! Helt til vi kan garantere et trygt og forsvarlig tilbud i Mosjøen og omegn.

Alt annet oppleves som støy.

Men ansvaret stopper ikke på Stortinget.

Også lokalpolitikken må våkne.

Politikere i rådhuset i Vefsn må bli mer synlige i offentligheten. Det holder ikke å være synlig i avisen eller på nett. Folk trenger å møte sine folkevalgte ansikt til ansikt. Høre dem, stille spørsmål og ikke minst få svar!

Mosjøens befolkning fortjener mer enn bare spalter i en avis!

Hvorfor ser vi ikke tydeligere politiske appeller ute blant folk? Hvorfor er det ikke åpne møter, jevnlige oppdateringer, synlige initiativ? Er de redde for å være ute blandt folk? Er de redde for å få kjeft, bli baksnakket og bli upopulære? Hvis de er redde for folket, har de ingenting i et folkevalgt verv å gjør, for politikere som gjemmer seg for folk, representerer dem heller ikke, og hvis det er ubehagelig å møte velgerne, er det kanskje feil jobb de jobber med! Et demokrati tåler ikke politikere som er modige i møterommet, i avisen eller via telefonen, men fraværende blant folket! For hvis de ikke tåler folkets reaksjoner, fortjener de heller ikke folkets tillit!

Jeg kan gi dem et råd! En tydelig offentlig samling i måneden hadde vært et godt startpunkt!

For dette handler om tillit. Og tillit bygges ikke bare gjennom ord. Den bygges gjennom tilstedeværelse og to veis kommunikasjon!

Her har mange noe å lære av Jon Magne!

Han har vært synlig, tilgjengelig, tilstede. Nettopp derfor har han fått tillit!

Dette er et ansvar som må deles av flere.

For dette handler ikke om politikk som spill, heller ikke om posisjonering, heller ikke om hvem som har rett.

Det handler om liv!Det handler om vår fremtid!

Akuttberedskap er ikke et diskusjonstema. Det er en forutsetning for trygghet. Når den svekkes, svekkes hele fundamentet i samfunnet!

Derfor trenger vi flere som Jon Magne, flere som Bjørn Larsen, flere som tør å stå i det.

Men viktigst av alt:

Vi trenger politikere som handler!

For før alt annet: før ideologi, før struktur, før debatt, før ord!

Så må én ting være på plass:

Folk må føle seg trygge.

Og det er akkurat det spørsmålet står om nå til dere politikere i Mosjøen:

Hva gjør dere for å sikre det?

Hvis dere ikke kan gi et klart og tydelig svar, er det ikke bare et politisk problem, det er et tillitsproblem! For når svarene uteblir, er det ikke bare ordene som mangler, det er lederskapet! Hvis dere ikke kan gi folk trygghet i det mest grunnleggende, hva kan dere da egentlig gi dem? Og hvis dere fortsatt ikke kan svare, må dere også tåle at folk begynner å stille spørsmål ved om dere er de rette til å ta ansvaret!