Herold

Debatten om fylkesbytte og sammenslåing av Gran, Lunner og Jevnaker, tar utgangspunkt i en forestilling om at dagens struktur ikke fungerer godt nok. Det er et premiss det er god grunn til å utfordre.I dag har Gran et omfattende og velfungerende samarbeid med nabokommunene Lunner og Jevnaker. Gjennom interkommunalt samarbeid løses en rekke oppgaver på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Fra helse og beredskap til renovasjon og næringsutvikling. HRA, interkommunal legevakt og Hapro er noen konkrete eksempler på dette samarbeidet. Dette er ikke teori, men praksis som allerede fungerer.Når det argumenteres for fylkesbytte, er det ofte med henvisning til behovet for å «samle regionen». Men regionen er i stor grad allerede samlet der det faktisk betyr noe: i arbeidsmarkedet, i hverdagslivet og i tjenestesamarbeidet. Folk pendler mot Oslo og Romerike og Ringerike, ikke etter på tvers av fylkesgrenser. Samarbeidet følger funksjonelle behov, ikke administrative kart.Spørsmålet blir da: Hva er det fylkesbytte eller sammenslåing faktisk skal løse som ikke allerede håndteres i dag?Erfaringene fra tidligere reformer viser at store strukturendringer innebærer betydelige kostnader og langvarige omstillinger, uten at gevinstene nødvendigvis er tydelige eller mulig å dokumentere. Samtidig risikerer man at beslutninger flyttes lenger bort fra lokalsamfunnet, og at mindre kommuner får redusert innflytelse.Dagens modell med interkommunalt samarbeid har en styrke som ofte undervurderes. Nemlig fleksibilitet. Vi kan samarbeide der det er hensiktsmessig, og justere kursen underveis. Det gir handlingsrom, noe som forsvinner når man binder seg til nye og mer rigide strukturer.Før man foretar omfattende og irreversible endringer, bør man stille et enkelt spørsmål: Fungerer det vi har?

For Hadeland sånn det er i dag er svaret ja.